Kapittel 9: Konkurransen

Blant mennesker har fluene et litt urettferdig rykte som smittespredere, blant innsekter er de mer rettferdig kjent som ryktespredere. Eder K. kunne derfor ikke funnet noen bedre enn en språkmektig fluefrue til å sette ut ryktene om konkurransen og den overdådig kostbare premien.

Snart summet det på låven som i en midels stor bikube.

”Dette er nesten litt for lettjent nektar,” brautet galten.

”Ikke vær så sikker på deg selv,” brekte geita.

”Hva er egentlig akasienektar,” undret hønene.

Og sånn holdt de på hele natten.

Bondekona på Bingen ble av alle som bodde rundt gården betraktet som mer enn litt skrullete. Det gikk rykter om at hun snakket til dyrene. Det ingen visste var at hun ikke bare snakket til dem, hun snakket med dem, og under kveldsstellet den kvelden fikk hun høre alt om konkurransen. Selv om hun ikke visste hva hun skulle bruke en kilo akasienektar til, våknet konkurranseinstinktet i henne. Så før kveldsmaten gravde hun frem bestemors gamle oppskrift på fårikål, et måltid hun hadde blitt fradømt retten til å servere etter en uhellssvanger høsttakkefest for noen år tilbake. Denne heksebryggen av en gryterett kokte hun sammen, og bare lukten var nok til å utrydde det som måtte være igjen av skadedyr i våningshuset på Bingen. Den natten sov gubben på stabburet, mens kona gaflet i seg det hun var god for.

Også dyrene på låven gjorde sine forberedelser. Geita hadde stuet unna et arsenal hermetiske erter og bønner, som den tyllet i seg – boksene og det hele. Sauene spiste de råtne eplene de ellers alltid spyttet ut i griseforet, mens galten stolte på griseflaksen og sin naturlig dårlige fordøyelse.

Omsider kom morgenen.

Båsen til kua ble valgt som arena for konkurransen. Inn ditt gikk alle dyrene, med bondekona som førstemann, og avla sitt bidrag. Fly og tordivelen Tor var utpekt som dommere og overvar det hele med stigende appetitt, mens Fløy var tolk, og sørget for at alle hadde forstått hva konkurransen gikk ut på. Det hadde også alle, unntatt Rabalder, som snuste lenge på det de andre dyrene hadde lagt igjen, før han luntet tilfreds ut i sola.

Mens alt dette pågikk, fraktet femfot Ante og mauren hans kaffeboksen til toppen av låvebrua der premieutdelingen skulle finne sted. Josef Eder K. var nesten helt sikker på at Eddy Nocop kom til å slå til under selve utdelingen. Den gamle sjefen hans søkte alltid det spektakulære og litt frekke. Det var ikke nok å bare utføre forbrytelsen, helst ville han gi offeret et nesepek i samme slengen. Men helt sikker kunne han ikke være, så derfor holdt han seg årvåkent litt på avstand, mens maurene gjorde jobben.

Inne i stallen hadde alle deltakerne gjort seg ferdig, og Tordivelen Tor og Fløy var i gang med dommergjerningen.

Tordivelen Tor hadde tatt på seg en tversover han bare hadde brukt en gang tidligere, da han skulle rasere et kasino på oppdrag fra en svært rik, svært spillegal og svært skuffet kunde. Den fikk han til å se ut som en ekte hovmester, og på morgenkvisten mens han tok den på foran en speilblank duggdråpe, hadde han tenkt at det kanskje var det han skulle gjøre i sitt nye liv. Han skulle starte en restaurant, en skikkelig eksklusiv en hvor de serverte røyskatt lort, overmodne multer og akasienektar. Den skulle ha gresshopper som spilte for gjestene og et dansegulv og et vanskelig navn på humlemål: l’Excrément d’Or hadde en god klang. Disse dagdrømmene fylte han fremdeles mens han spankulerte med en viktig mine fra den ene lorten til den andre.

Det var egentlig aldri noen tvil. Bondekonas bidrag til konkurransen var en vinner av de sjelene.

Tordivelen Tor fremførte dommernes begrunnelse med rusten stemme. Han uttalte blant annet at det luktet som om den hadde ligget og gjæret i tarmsystemet hennes i et år, og at selv om den var fersk, hadde den et spenn i aromaen som overgikk den mest vellagrede kuruke.

På låvebrua etterpå ble seiersseremonien noe kortere enn ventet. Da bondekona fikk se kaffeboksen, som sto klar på et lite podium, bøyde hun seg ganske enkelt ned og utbrøt.

”Nei men, der er jo kaffeboksen som forsvant i går, hvordan havnet den her?” Så ble hun stående øverst på låvebrua og kikke seg rundt. ”Nåvel, hvor er den premien deres,” sa hun litt tankespredt.

Dette er ikke bra, tenkte Edder K. Ikke bra i det hele tatt.

Han hadde et poeng. Det hadde selvsagt vært full krise om det rakk å feste seg en ide blant dyrene og insektene om at kaffeboksen ikke inneholdt annet en kaffe. Men heldigvis skjedde det ting så fort at ingen rakk å dvele ved bondekonas kommentarer.

Plutselig suste det i luften over hodet på bondekona, og fra mønet på låven kom sånn omtrent 20 digre edderkopper dalende i hver sin tråd. De slang seg som de reneste sirkuslopper i elegante sirkler rundt hodet på bondekona og landet på kaffeboksen. Der begynte de i en veldig fart å spinne et nett rundt hele boksen. Men de var ikke raske nok. Bondekona var som bondekoner flest en helhjertet araknofob . Og med det samme det gikk opp for henne at hun sto og holdt i 20 enorme og febrilsk kravlende edderkopper, kastet hun fra seg hele boksen med et skrik som fikk fluevinger til å dirre.

Mer enn halvparten av edderkoppene klarte likevel å henge seg på etter tråder, og ble slept etter kaffeboksen som humpet og rullet hele veiene til enden av låvebrua.

Josef Edder K., tordivelen og de to Fluen satte etter boksen.

”Jeg tror ikke dette var helt det edderkoppene hadde planlagt,” sa Fly og pustet.

”Hvordan skal de få med seg kaffeboksen nå?” sa Fløy og peste.

Da de var kommet nesten ned fra låvebrua, gjorde Edder K. tegn til at de skulle stanse, og de gjemte seg bak en gresstust hvor de hadde god utsikt mot kaffeboksen.

”Hva skjer nå?” sa tordivelen Tor. Han så på edderkoppene som kravlet rundt og åpenbart holdt på med ett eller annet. Det så ut som om de spant et nett rundt hele boksen.

”En ting er sikker: Min gamle arbeidsgiver har alltid minst ti reserveplaner,” sa Edder K.

Da hørte de i det samme en dur ovenfra, og luften ble pisket opp rundt dem.

”Øyenstikkere. Tenkte jeg det ikke,” hvisket Edder K.

Det var mer enn 40 stykker. De gled frem til de kom over boksen. Der ble de hengende. Edderkoppene under holdt et godt tak i de bredbremmede hattene sine, samtidig som de skøyt spindeltråder opp mot øyenstikkerne. Trådene var festet til nettet som holdt boksen, og da alle øyenstikkerne hadde fått en tråd, steg de samtidig til værs. Nesten som om den var vektløs fulgte kaffeboksen etter med alle edderkoppene hengende på. De gled majestetisk av sted over blomsterenga ved siden av låven og forsvant. Det var et magisk øyeblikk. Men det var over alt før resten av dyrene kom luntene ned fra låvebrua for å se hva som foregikk.

”Øyenstikkere,” sa Josef Edder K. ”Av og til må man bare ta av seg hatten for den skurken.”

Fløy så stygt på ham.

”Men ikke så ofte,” skyndte han seg å legge til.

”Hvordan skal vi finne dem nå?” sa tordivelen Tor, men fikk straks noe annet og mer livstruende å tenke på.

Plutselig kom to fingrer ned ovenfra og plukket ham opp.

”Du, din pompøse bille, hvor er premien min. Jeg ble lovet en kilo akasienektar,” sa bondekona skarpt og presset tordivelen Tor mellom tommelen og pekefingren så pansret nesten sprakk.

”Jeg tror vi trenger en tolk her,” gispet tordivelen, som ikke forsto hva bondekona sa, og bare hadde en vag anelse om hva det dreide seg om.

”Ikke prøv det innsektsmålpreiket ditt på meg,” knurret bondekona tilbake. ”Jeg vil ha premien min. Enten har jeg den innen et minutt ellers klemmer jeg deg til kompost.” Hun strammet grepet. Og tordivelen Tor behøvde ikke å forstå hva hun sa for å innse at han var ille ute.

Selv hadde han hatt nok insekter i klemma til å vite at man er mer medgjørlig med dem som ikke trygler for livet. Derfor holdt han kjeft, ble hengende helt rolig og telte sekundene mot det han trodde ble slutten på et miserabelt liv.

Da kom det plutselig et skrik fra bondekona:

”ÆÆÆÆ, en edderkopp!”

Brått slapp hun tordivelen Tor. Det siste han så før han falt var Josef Edder K., som satt på hånda til bondekona og gliste sitt mest innfule gangsterglis. Edderkoppen måtte ha klatret hele veien opp bare for å redde ham.

Tordivelen Tor tumlet gjennom lufta. Han forsøkte å slå ut vingene, men var gammel og treg, og klarte ikke å buksere seg i riktig posisjon til å fly. Derfor forberedte han seg på å dundre i bakken. Men rett før han traff, kjente han at en tråd surret seg fast om det ene benet, og han ble slengt i en vakker bue ut mot enden av låvebrua. Der landet han på et nesleblad. Like bak ham kom Edder K. svingende fra en annen av sine tråder. Det var ikke bare Eddy Nocops gutter som kunne loppesirkuskunster.

”Du reddet livet mitt,” sa tordivelen Tor med svulmende røst.

”Vi må komme oss avgåre,” svarte Josef Edder K.

Kapittel 8: Maur er fødte kommunister

Les fra kapittel 1

Tordivelen Tor hadde alltid hatet å ikke ha full kontroll. Han hadde heller aldri diltet etter andre, bestandig gått solo. Men når han diltet etter gamle Josef Eder K., føltes det godt å ikke ha kontroll over noe som helst. Han var bare med som ekstra muskler. Det var edderkoppen som trakk i alle trådene. Samtidig ble han mer og mer glad i tanken på at alt førte fram til et oppgjør med Eddy Nocop. Det virkelig den store sjansen til å legge bak seg sitt tarvelige liv, og bli en helt annen bille.

I det de kom inn under låvebrua traff de en liten, spinkel arbeidsmaur som sto og leste en utgave av Lukt og Føl, som lokket på forsiden med 25 sider ekstra dronningsstoff: ”Se dronning Maurika III’s nye tue – eksklusive bilder fra klekkeriet.”

Mauren med bladet var en av Antes folk. Tordivelen Tor kjente han igjen fra sist, og tvilte på at femfotingen ville bifalt dette valget av lektyre.

”Hva er det du står og leser? Jeg trodde du var kommunist,” sa Josef Eder K. spydig.

”Nei… Altså… Det var bare det at… Jeg var med å bygge denne tua,” sa den spinkle mauren unnskyldene og pekte i bladet.

”Jasså,” sa Eder K. tørt. ”Nå kunne du kanskje vise oss veien til sjefen.”

”Ja, selvsagt.” Mauren tok dem med inn under en såmaskin som sto og rustet under låvebrua. Der inne sto Femfot Ante og la ut en teori for Rødde Rydding om at maurene egentlig var kommunister av natur, og at det derfor ikke var nødvendig med en revolusjon.

”I løvtakets navn, vi spiser jo hverandres avføring, om ikke det er rettferdig varebytte så vet ikke jeg,” sa han med overbevisning.

”Ante,” avbrøt Josef Eder K. ham. ”Kunne du kanskje ta deg en pause fra det høytravende maursyrepreiket og komme ned på jorda til oss andre,”

Femfotingen så på ham med en blanding av forbauselse, fornærmelse og gryende stolthet.

”Kamerat K. Godt å se deg, din uforskammede insektseter. Jeg… Jeg mener vi,” her kaset Ante med hodet i retning kamerat Rydding. ”Vi har ordnet det du ba oss om.”

”Utmerket,” sa Josef Eder. ”Får jeg se den.”

Ante tok med seg edderkoppen og den melankolske billen og viste dem kaffeboksen som sto lenger inne under såmaskinene, voktet av sånn omtrent 378 gjenværende maur av ikke helt ulik politisk oppfatning.

”Utmerket,” sa Josef Eder K. og smilte.

Kapittel 7: Kaffeboksraidet

Begynn med kapittel 1

I mellomtiden hadde Femfot Ante hatt det han sener kom til å beskrive som en stri tørn.

Han hadde fått med seg forbausende mange kommunister og anarkister. Ja, han hadde til og med overtalt en gruppe på tretten aktive og svært bråkjekke nihilister, som han kjente fra ungdomstiden, da han visstnok leflet med litt av hvert. Om de ble med bare fordi de kjedet seg, eller om de følte det samme som kommunistene er uvisst. Til sammen klarte han å stable på bena hele 539 maur av ikke helt ulik politisk oppfatning.

Av mange forskjellige grunner hadde flertallet av maurene på venstresiden mer forakt for gangsterkongen enn for sin lokale fyrstinne. Han haddes samme virkning på dem som et menneskebarn med en trepinne kunne ha på soldatmaur. Alt som kunne se ut til å skade den utbytteren, fikk det til å bruse i maurblodet. Riktignok fattet ingen hvordan en kaffeboks kunne brukes mot Eddy Nocop, men de stolte fullt og helt på Femfot Ante. Alle visste at han hatet det kjellerdyret av en edderkopp mer enn noen av dem.

De tok seg greit inn på bondens kjøkken gjennom et par behendige sprekker i veggpanelet som Ante kjente fra før.

Da de kom inn og skulle begynne ferden over kjøkkenbenken merket Femfot Ante seg at alt var så underlig tyst og stille. Hvor var husmaurene? Det rådet en uhyggelig, nesten spøkelsesaktig stemning på det store tomme kjøkkenet, og en krypende angst snek seg inn i maurflokken. Selv nihilistene, som hadde brautet hele veien om hvor ofte de hadde gjort gangsterkongen et pek, og hvor mye de elsket å ta rotta på folk med makt, ble stille.

”Det har skjedd noe her,” visket Femfot Ante til lederen for Rødmaurenes Valgallianse, Rødde Rydding, som gikk ved siden av ham.

”Hva skulle det være,” svarte Rødde Rydding.

”Jeg vet ikke, noe, noe forferdelig. Kan du ikke kjenne det på deg?”

”Jeg tror du har rett,” svarte rødmauren, ”men håper du tar feil,” la han til.

Det var nylig vasket opp. Store vanndråper lå som kulerunde speil på benken. De var kanskje kommet halvveis på veien mot kaffeboksen, da Ante merket at det begynte å dirre i vanndråpene. Han så seg rundt. Mauren rundt ham så skrekkslagne ut, og hadde antagelig merket det samme som ham. Hele kjøkkenbenken ristet, og Ante forsto at det bare kunne komme av at noe stort og tungt var i bevegelse på kjøkkengulvet. Han stirret utover kanten, men det var ikke et menneske å se.

Ante stanset troppene og så seg omkring. Hvor var nærmeste skjulested? Ytterst i synsranden skimtet han skyggen av de tretten nihilistene, som alt var på full retrett mot sprekken i veggpanelet. Ante så dem ikke igjen før på en fest flere år senere.

”Sukkerkoppen,” hvisket han til Rødde Rydding, og pekte.

Han fikk et nikk til svar, før Rødde begynte å kommandere troppene i retning skjulestedet. De var heldige. Lokket på sukkerkoppen sto på gløtt, og snart var den fylt til randen av 505 livredde maur.

Femfot Ante ledet de siste 20, og var nesten nådd til foten av koppen da det brått ble klart hva som hadde forårsaket all ristingen og skjelvingen i kjøkkenbenken. Opp over benkeranden steg det bustete hodet til den digre gårdsbikkja Rabalder. Femfot Ante behøvde bare å kaste et blikk på ham før han forsto at den hadde fått ferten av noe. Og i et brøkdels millisekund raste alle historiene han hadde hørt om Rabalder gjennom hodet hans. Gårdshunden på Bingen var den eneste bikkja herfra til Billeby som spiste maur.

Det viste seg temmelig raskt at disse historiene var mer en løse rykter. En enorm våt tunge falt skvulpende ned mot maurene som fortsatt var på benken. Femfot Ante så med egne øyne hvordan den traff syv av dem og slang dem inn i hundmunnen, mens to andre maur druknet i de gigantiske slimdråpene som skvatt til alle kanter på benken. Selv klarte femfotingen å berge seg unna det første angrepet, men da tunga falt mot dem igjen ble han truffet. Han følte seg som en larve i egget, der han ble klistret fast i hundespyttet. Til alt hell forsvant han ikke rett ned i strupen på bikkja, men ble slengt av på veien inn i munnen, og ble hengende, klissete og forkommen i munnvikene.

Han ristet av seg det verste slimet og klarte med en kraftanstrengelse å kare seg fra leppene og inn i pelsen. Derfra firte han seg fra hår til hår ned på benken igjen. Der var det ikke lenger en maur å se, bare slim blandet med blod og maursyre. Han hadde mistet 20 av sine beste menn. Med bøyd hode håpet han i et elendig øyeblikk at hunden ville sluke ham også. Og da han så opp oppdaget han at det var nettopp det den hadde tenkt å gjøre. Tunga gjorde seg klar for et nytt angrep.

Da hørtes brått en menneskestemme. Bonden hadde kommet inn på kjøkkenet. Han brølte til Rabalder på et språk femfotingen ikke forsto, og bikkja forsvant ned under benken.

Ante løp det han var god for, og kom seg opp i sukkerkoppen sammen med de andre. I det øverste laget av sammenstuede maur, traff han Rødde Rydding.

”20 gode arbeidere,” sa Ante og ristet på hodet.

”Det var ikke noe du kunne gjøre,” sa Rødde og la en arm over forleddet til Femfot Ante.

”Trofaste kamerater,” sukket Ante.

Mer rakk de ikke å si før neste katastrofe skjedde. Bonden kom bort til kjøkkenbenken. De hørte ham plystre. Ante klatret opp til kanten, og så at han satte en kjele på komfyren. Så tok han en kopp ut fra skapet og satte den på benken like ved dem. Til slutt strakte han seg fram og tok lokket av sukkerskåla. Ante falt fra kanten og ned til Rødde igjen. Bonden sluttet brått å plystre.

Først ble han bare stående og stirre ned i en sukkerskål fylt av 506 maur av ikke helt ulik politisk oppfatning. Så skrek han ett eller annet vilt og hjerteskjærende, før han forsvant fra synsranden.

”Hva fasken gjør vi nå?” sa Ante.

”Vi lytter,” svarte Rødde.

”Etter hva?”

”Hører du ikke at bonden står i telefonen,” sa Rødde. Langt borte hørtes en brummende basstemme.

”Hvordan kan vi vite hva han sier,” svarte Ante.

”Det er det som er forskjellen på partiene våre, vi har enkelte med en viss utdannelse blant oss,” sa Rødde.

Ante så fornærmet på ham.

”Beklager, dette er ikke tidspunktet, alt jeg vil si, er at jeg har studert menneskespråk under Mumle H. Umle i noen uker før jeg hoppet av og viet meg til saka.”

”Hva sier han da,”

”Hvis du klarer å være stille i et sekund kan jeg kanskje finne ut av det,” svarte Rødde.

Ante skulte sint på ham og skulle til å si noe, men bet igjen kjevene.

De satt stille og lyttet en stund. Så sa Rødde Rydding:

”Dette er ikke bra.”

”Hva er ikke bra?” spurte Ante.

”Ingenting er bra,” svarte Rødde.

”Ja, hva sa han da?”

”Han ringte til et skadedyrsfirma. Ja, det er hva de kaller oss, skadedyr. Mennesker er verre enn kapitalister. Først klaget han seg på en tidligere jobb. Det viser seg at du har rett. Det har skjedd noe forferdelig på dette kjøkkenet for ikke lenge siden. Bonden fikk utryddet hele husmaurkolonien som bodde her, egg, larver, larvepleiere – alt.”

”Jeg kjente det på meg med det samme vi kom ut av veggen. Det lukter død her.”

”For vår egen del er det kanskje verre at han nå tror at kolonien har kommet tilbake. Han ga nemmelig maurmorderne streng beskjed om å komme tilbake og fullføre jobben.”

”Dette er ikke bra,”

”Var det ikke det jeg sa. Den gode nyheten er likevel, at han har gått ut av kjøkkenet og tatt med seg bikkja. Han mumlet faktisk noe om at han ikke satte sin fot her inne igjen før alle maurene var borte.”

”Ka gir du meg. En bonde med maurskrekk,” smilte Ante skjevt.

”Det kan gi oss den tiden vi trenger,” smilte Rødde Rydding tilbake, og i et kort øyeblikk kjente de to kommunistgeneralene en følelse av dyp og gjensidig respekt de aldri hadde følt før, eller skulle føle igjen.

Nå ledet de sine tropper som de reneste soldatmaur. Det var ikke lett å få alle maurene på plass under kaffeboksen, som sto bare noen centimeter fra sukkerskålen, men da de først hadde fått den opp på de 506 maurryggene gikk det forbausende lett å bære vekten. Hadde bonden sett kaffeboksen som gled, ja, nesten fløt bortover kjøkkenbenken hadde han antagelig havnet på en polstret celle og sittet og slått desperat etter innbilte maur resten av livet. For en utenforstående kunne derimot boksens glidende flukt over benken nesten beskrives som grasiøs.

Problemene dukket først opp på nytt, da de nådde stedet de hadde kommet inn gjennom veggen. Maurene stanset og de to lederne ble stående å studere den tynne sprekken.

”Jeg tror ikke vi har tenkt godt nok gjennom alle delene av planen,” sa Rødde tørt.

”Nei, sier du det. Vel, jeg er uten utdannelse, hva er din unnskyldning,” svarte Ante spydig.

”Tør jeg minne deg på at dette er din plan. Du har ikke en gang fortalt oss hva du har tenkt å gjøre med den hersens kaffeboksen,” glefset Rødde. Nå begynte tonen og bli amper og det kunne antakelig utviklet seg til et realt munnhuggeri, om ikke en spedbygd arbeider som sto rett bak brodden til Femfot Ante plutselig fikk en innskytelse.

”Vinduet er åpent,” sa han.

”Vinduet, hva snakker du om? Hva i trekronenes navn er vinduet?” Sa Femfot Ante, og skulte olmt bak seg.

Rødde himlet med øynene, som om han ikke hadde hørt et dummere spørsmål.

”Et vindu er en åpning mennesker har i boligene sine,” sa den spinkle mauren med en enda spinklere stemme og pekte. ”Se! Det står åpent.”

”Ja, jeg ser det,” svarte Ante surt. ”Det er minst ti centimeter opp dit. Du som er så smart kan kanskje fortelle meg hvordan vi skal komme oss opp med kaffeboksen.”

”Jeg tror jeg har et forslag,” kremtet den spinkle. Så pekte han på en brødfjøl som sto lent opp mot vinduskarmen. ”Om vi dytter den nederste delen på fjøla lenger ut på benken vil vi kunne få en perfekt rampe,” sa han.

Femfot Ante kokte av sinne.

”Det kunne selv en knott tenkt ut. Men, greit vi gjør det,” sa han.

Alle 506 maurene av noe ikke helt ulik politisk oppfatning måtte presse seg til det ytterste for å få boksen over på fjøla og opp til vinduet, men til slutt kunne de bare la boksen falle ut i hagen. Alt så ut til å gå knirkefritt.

På veien tilbake havnet de imidlertid i trøbbel som var større enn en høygravid maurdronning. De hadde ikke før klatret ned veggen og ut på gårdsplassen da en gigantisk varebil kom kjørende og stanset foran våningshuset. Samtidig kom bonden sjøl ut av døra.

Maurene, som akkurat skulle til å feste nytt grep på kaffeboksen, fikk nå mer enn nok med å spre seg utover i gresset og se ut som helt vanlige skogsmaur uten en enste politisk oppfatning.

Rødde Rydding trakk nonchalant i en furunål, mens han med stigende uro overhørte hva menneskene sa.

”Hva i geitevomma er det der? Kaffeboksen min?” sa bonden.

Maurene kastet bekymrede blikk på hverandre da han plukket opp boksen og satte den på trammen. Så gikk han for å ta imot folkene som hadde kommet til gårds, og det var selvsagt skadedyrutrydderne.

”Så problemet har kommet tilbake?” undret den ene så høflig som en innsektsfiende kan.

”Ja det skal være visst. Jeg fikk nesten to teskjeer maur i kaffekoppen,,” svarte bonden. ”Jeg forventer at dere løser problemet en gang for alle,” avsluttet han og gikk i fjøset.

”Vi får bruke sterkere saker denne gangen, hva har vi i flaskene?” sa den ene skadedyrutrydderene.

”Jeg trodde du hadde sjekket,” sa den andre.

”Selvsagt, trodde du det, for hvis ikke jeg sjekker, er det ingen som gjør det, men tenk, denne gangen lot jeg det være, og se hva som skjer, ingen av oss vet hva vi har i flaskene,” sa den andre, og hørtes ut som en fornærmet fluefrue.

”Rolig,” sa den andre avvæpnende, ”Vi kan jo sjekke nå. Se! Det kryr jo av maur under kjøkkenvinduet.”

”Du har rett, la oss gi dem en dusj,” sa den andre.

På dette tidspunktet hadde det allerede gått så kaldt nedover ryggen på Rødde Rydding at han hadde gått i vinterdvale, og innen de to mennene hadde fått på seg verneutstyret, hadde også de andre maurene forstått alvoret. Selv den innbarkede kommunisten Femfot Ante, som vanligvis mente at religion var edderkoppgift for folket, garderte seg med en stille bønn til den store dronningen i trekronene. Ingen trenger utdannelse for å forstå når man skal dø.

1012 maurøyne stirret desperat på dysen som rettet seg mot dem. Så kom dusjen. Ante hadde trodd han skulle høre hosting og såre skrik, mens giften langsomt brant han og kameratene hans til det ugjenkjennelige. Men alt var helt stille. Alle maurene hadde sluttet å stirre opp. De lå utslått med ansiktet presset til bakken. Ingen av dem kjente så mye som en lett kløe. Til slutt hørte Ante at Rødde Rydding hoste ved siden av seg.

”Milde meitemark, det er jo såpevann,” sa han.

Ante smattet.

”Du har jaggu meg rett, Rødde,” svarte Ante en smule kvalm, men lettet.

”Vet du hva,” sa den ene skadedyrutrydderen til den andre. ”Jeg tror noen glemte å tømme flaskene da han vasket dem i går.”

”Æh…” sa den andre.

”Jeg trodde du ikke kunne brukes til annet enn å vaske utstyret, men det ser ut til at jeg har tatt feil av deg. Du kan ikke brukes til det en gang.”

Mens de to innsektshaterne fortsatte kranglen samlet kommunistlederne troppen i stillhet, og innen mennene hadde satt seg i bilen for å kjøre tilbake etter riktig maurgift, var maurene klare til å hente kaffeboksen fra trammen. Det gjaldt å være raske før bonden kom fra fjøset, og denne gangen smilte endelig lykkens sommerfugl til maurene. Det var en smal sak å vippe boksen fra trammen. Tyngre var det å slepe den hele veien til avtalestedet under låvebrua, men de kom til slutt fram med bare et par bein ute av ledd.

Kapittel 6: En flue med doktorgrad

Etter litt finforhandlinger var dealen spikret: Femfot Ante skulle rappe bondens kaffeboks sammen med sin hær av kommunister. Edder K. visste hvor boksen sto.

Som en del av Femfot Antes hjemmesnekrede vitnebeskytelsesprogram hadde han bodd sammen med en flokk rabiate husmaur i en kort periode etter flukten fra Eddy Nocop. De var verken kommunister eller anarkister, men bare plent gærne, antagelig fordi de ikke gjorde annet enn å tylle i seg sukker hele dagen. Men Ante, som kjente noen av dem fra sine glansdager som biljardspiller, hadde fått Eder K. innlosjert hos dem som en nødløsning, og de hadde i det minste fått hanm til å tenke på annet enn at verdens sinteste og mest hensynsløse psykokopp var ute etter å la all sin vrede gå utover nettopp ham. Så hadde han også blitt brukbart godt kjent på kjøkkenet til bonden. Sånn kunne han sende maurene av sted med presise instruksjoner.

På veien tilbake mot stubben tenkte Edder K. på hvor godt det hadde vært å treffe Femfot Ante igjen. Han var virkelig en bra kar. Og så tenkte han at dette oppgjøret med Eddy Nocop var like mye for maurens skyld som for hans egen. Han skyldte ham det, etter alt femfotingen hadde gjort for ham.

Resten av dagen prøvde de fire insektsheltene å leve så vanlig de kunne. Bikkja til bonden hadde gjort fra seg ikke langt fra stubben, så Fly og Fløy behøvde ikke å surre lange biten for å få seg noe i skrotten. Tordivelen Tor lå under et blad og drømte lange melankolske drømmer om et nytt og bedre liv, mens Edder K. kravlet omkring i sprekken sin, og utviklet planen med stadig større raffinement.

Utpå ettermiddagen møttes de til rådslagning før de litt senere skulle møte maurene.

”Det er mulig vi har et lite problem,” sa Edder K. ”Jeg kan et par gloser rauting, ellers kan jeg ikke meddele så mye som IQ’n til en knott på dyrespråk. Noe sier meg at det ikke står bedre til med dere, så hvordan skal vi få ut budskapet om konkurransen til dyrene på gården?”

”Nå gjorde du det igjen,” sa Fløy, litt snurt.

”Gjorde hva?” spurte Edder K.

”Undervurderte fluer.”

”Nåååå?”

”Bare sånn helt tilfeldigvis har jeg to måneder harde studier ved Billebyakademiet for Flygende Kryp bak meg. Jeg disputerte med en avhandling om bruken av bokstaven z i tordivelsk slangdannelse. Det var for øvrig på B.F.K. jeg traff min elskede Fly,” sa Fløy.

”Jeg var vaktmester der,” skjøt Fly beskjedent inn.

”Hva gir du meg? En flue med en doktorgrad. Vil du komme til saken,” gryntet Edder K., skremt av tanken på at han kanskje ikke var så intellektuelt overlegen som han var vant til.

”Saken er den at jeg i studietiden hadde gleden av å følge flere forelesingsrekker med Professor Mumle H. Umle, verdens mest språkmektige insekt, og de mest lærerike forelesningene var kanskje de i primitive språk, med særlig vekt på pattedyrs språklignende kommunikasjon,” sa Fløy

”Mener du å si at du kan snakke med dyrene?”

”Jeg sliter litt med å forstå geiter fra vestlandsbygdene,” svarte Fløy, og stirret kokett i taket.

”Nå vel, det avgjør saken. Da surrer du av sted og forteller alle på gården at konkurransen vil bli avholdt i morgen tidlig. Det er lov å spise hva det måtte være, og det blir lagt særlig vekt på særegne og nye smakskombinasjoner. Vær nøye med å opphause premiens verdi, og sørg for all del for at alle edderkoppene på låven hører hva du sier. De fleste edderkopper kan noen gloser av språket til det dyret de bor nærmest.

Men sleng ut noen sikkord på innsektsmål for sikkerhets skyld. Så får vi håpe at jungeltelegrafen gjør jobben sin i løpet av kvelden og natta sånn at ryktene når Eddy Nocop i tide. Vi andre drar for å hjelpe maurene å få ”premien” på plass.”

”Åh, dette blir spennende,” hvinte Fløy, som ingen doktor i innsektsmål har hvint før henne.

”Det er kanskje best jeg slår følge med henne,” sa Fly.

”Faktisk er han nesten like god som meg i griseprat,” sa Fløy.

”Det er vel ikke mulig å skille dere,” sukket Edder K. Så fisket han en bredbremmet hatt ned fra en flis på veggen, vinket med seg tordivelen Tor, og gikk.

Kapittel 5: Arbeidsmaur og andre kommunister

Les fra kapittel 1

Det så ut til å bli en sånn varm sommerdag som fluer elsker og tordivler hater. Fly og Fløy holdt seg en halvmeter over bakken, mens billen og edderkoppen kravlet gjennom gresset. De var på vei til maurtua, som lå i skogholtet utenfor gårdstunet.

Alle dronningmaur herifra til Billeby var i nettet til Eddy Nocop, men han hadde ennå ikke greid å sikre seg kontroll over de mektige fagforbundene eller de mange sosialistene, kommunistene, anarkistene og nihilistene, og Edder K. kjente noen karer i Arbeidsmaurenes Kommunistiske Parti maur/leninistene (AKP m/l), som han visste var villige til selge partifanen sin for å gjøre Nocop et pek.

”Tenk at en edderkopp måtte innrømme at han har undervurdert deg, hvordan føles det,” hvisket Fly til Fløy, så lavt at de ikke skulle høre det under ham.

”Ja, hva tror du,” svarte Fløy kokett. ”Men jeg tror vi har undervurdert Edder K. også.”

”Ja der sier du noe,” sa Fly.

”Han er mer enn en gammel grinebitersk edderkopp,” sa Fløy.

”Jeg har hørt rykter om denne bokholderen før,” sa Fly.

”Samme her. Det blir sagt at det var han som bygde opp hele gangsterimperiet, og at den eneste grunnen til at han stakk var at han ikke var skruppelløs nok til å bite sjefen i ryggen og overta roret selv,” sa Fløy.

”Tror du han planlegger å gjøre det nå?” spurte Fly engstelig.

”Nei, jeg tror han har blitt noe så sjeldent som en ærlig edderkopp. Han ønsker bare å få være i fred.”

”Jeg tror du har rett, men hva med tordivelen?” sa Fly.

”Jeg blir sannelig ikke klok på den billen. I det ene øyeblikket er han brutal og skruppelløs, i det neste myk og følsom som en marihøne,” sa Fløy.

”Ja, han er en gåte,” sa Fly.

”Men jeg tror vi kan stole på ham. Faktisk tror jeg vi er de første som noen gang kan det,” sa Fløy.

De nærmet seg skogkanten da de kom til en halvråtten pinne, som gårdshunden antagelig hadde dradd med inn på plenen fra skogen. Og innunder pinnen i en lysning i gresset satt en gruppe på 30 arbeidsmaur og grillet en målorm over et døende leirbål, mens de sang kommunistiske kampsanger. Da de fikk øye på Edder K. og tordivelen Tor, som kom krypende ut av plenen, falt de til ro. 60 skeptiske arbeidsmaurøyne stirret inngående på de to nyankommende.

Etter en lang trykkende pause reiste til slutt den største og sterkeste arbeidsmauren, som het Femfot Ante og var fra Alta, seg fra furunåla han hadde sittet på. Han beveget seg sakte mot edderkoppen og billen. Da han var kommet helt fram, smilte han overraskende og strakte fram det eneste forbeinet han hadde. Det andre hadde han mistet da han var med å bygge en to meter høy tue i Billebys drabanter. Eddy Nocops hadde bestukket inspektørene til å overse alt som fantes av sikkerhetsforskrifter. Etter det ble Femfot Ante, som hadde vært en lovende biljardspiller, kommunist og Eddy Nocops svorne fiende.

”Han gamle Josef Edder K., bokholderen i egen høye person. Jeg trodde vi hjalp deg å gå under jorda for over ei uke sida. Sa jeg ikke at du skulle holde deg lavt,” sa Femfot Ante.

”Jo, og et utmerket råd var det, men jeg har kommet til at jeg har noe uoppgjort,” svarte Edder K.

”Jeg forstår,” sa Femfot Ante og spurte ikke mer om det.

”Hvem fasken er panserkrypet?” spurte han i stedet.

”Det vil du helst ikke vite, men slapp av, billa er trygg,” svarte Edder K. ”Grunnen til at vi oppsøker deg er at du for det første er den eneste jeg vet jeg kan stole på, og for det andre fordi vi trenger hjelp til å løfte noe stort.”

”Da har du bætre mæ kommet til rett sted, snakker vi flere gram her?” sa Femfot Ante.

”Et kilo,” svarte Edder K.

Den store tøffe arbeidsmauren ble først bare stående å se på Edder K. Så sa han:

”Har’u spist hue dit? Steike meg. Et helt kilo!”

”Intet mindre,” sa Edder K. rolig.

”Da må jeg samle hele partiet og kanskje få med noen fra Rødmauraliansen også.”

”Jeg spør ikke hvordan du skal gjøre det, jeg spør om du kan,”

Mauren ble stående en stund og kikke opp i lufta, og la for første gang merke til de to fluene, uten å legge noe særskilt i at de var der.

”Om det kan skade Eddy Nocop, kan jeg klare alt,” sa han.

”Da har vi en avtale,” sa Edder K. og rakte Femfot Ante et ben.

Kapittel 4: En dristig plan

Kapittel 4

Les kapittel 1 først

Tordivelen Tor, Josef Edder K. og fluene Fly og Fløy kravlet rundt i redet til gamle Edder K. mens de klødde seg i hodet med det de hadde av bein.

”En ting er å bestemme seg for å lage en flekk på vinduet av Eddy Nocop,” sa tordivelen Tor ettertenksomt, mens Fløy spratt over hodet hans fra den ene siden av sprekken til den andre. ”Noe helt annet er det å finne ut hvordan det skal gjøres,” la han til.

”Som du sa, er han nesten aldri alene,” sa Edder K. som satt halvveis oppe på den ene veggen og tvinnet tankespredt på en spindeltråd. ”Men det finnes enkelte unntak.”

”Ja vel, og når er det,” sa tordivelen Tor.

”Når det skal foregå noe virkelig stort, et bikubebrekk eller noe lignende, da vil han alltid være helt for seg selv helt til edderkoppbanden hans kommer tilbake fra oppdraget og rapporterer om at alt gikk glatt som et sneglespor.”

”Det høres ikke ut som om det hjelper oss stort. Vi vet fortsatt ikke hvor han befinner seg, eller når han skal gjøre sin neste store jobb.”

”Hvis ikke,” brøt Fløy ivrig inn, og alle kikket så overrasket på henne at hun begynte å stotre.

”Nei, jeg tenkte, at kanskje vi kunne skaffe dem den neste store jobben?” fikk hun til slutt fram.

”Med all respekt,” sa Edder K. tørt og kravlet ned fra veggen. ”Det er måneder siden Eddy Nocop nappet veska til fine skarabeefruer. Han er i en helt annen divisjon nå. Vi har ingenting og vi er ikke en gang i nærheten til å ha noe som kan friste Eddy Nocop til å gjøre noe som helst.”

”Men jeg tenkte,” sa Fløy, ”at vi kanskje, egentlig ikke trengte å ha noe.”

”Hva mener du? Dette bør være bra,” sa Edder K.

”Hele denne historien begynte egentlig med at Fly og jeg kjedet oss,” sa Fløy.

”Det problemet er i det minste løst,” skjøt Fly inn.

”Ja, men jeg kom til å tenke på noe Fly klagde over. Han sa at all lort smaker likt,” sa Fløy.

”Noen ganger føles det bare sånn,” sa Fly.

”Nettopp, men dette ga meg en ide. Sett at vi arrangerer en konkurranse blant alle dyra her på bingen gård om hvem som kan få fram den mest aromatiske lorten.”

”I og for seg ingen dum ide,” sa tordivelen Tor og smattet. ”Men hva har dette med Eddy Nocop å gjøre?”

”Nei, vi kunne jo utlove en helt vannvittig og overdådig premie til vinneren,” sa Fløy.

”Strålende ide,” utbrøt Edder K. ”Det er bare en hake ved den: VI HAR IKKE EN VANNVITTIG OG OVERDÅDIG PREMIE LIGGENDE PÅ LUR.”

”Jeg vet det. Men jeg tenkte, som jeg alt har sagt, trenger vi ikke å ha den,” sa Fløy.

”Og hvorfor ikke?” sa Edder K.

”Fordi Eddy Nocop skal stjele den før vi får sjansen til å dele den ut.”
Nå ble alle insektene stille.

”Jeg trodde ikke det var mulig å undervurdere en flue,” sa til slutt Edder K. ”Men nå tror jeg sannelig jeg har gjort det.”

”Planen er strålende,” sa Fly stolt.

”La meg se om jeg forstår hvordan du tenker: Alt vi trenger er en passe stor og absolutt tett beholder å oppbevare ”Premien” i,” Sa Edder K. ”Så kan vi fylle den med kumøkk om det så måtte være.”

”Hva er galt med kumøkk,” mumlet tordivelen Tor. Men Josef K. lot seg ikke affisere.

”Hovedsaken er at Eddy og edderkoppene hans tror at det er noe sinnsforvirrende verdifullt inne i beholderen,” fortsatte han.

Da vil de komme i ens ærend fra Billeby for å sikre seg den. Det de ikke vet, er at vi ligger på lur og følger etter dem til Eddy Nocops rede. Og mens de stabler varene på plass i hovedkvarteret, sniker vi oss i forveien og overrasker Eddy mens han ennå er alene.”

”Ja det var noe sånt, jeg hadde tenkt,” sa Fløy.

”Dette svinger det av,” sa tordivelen Tor. ”Hva skal vi si premien er?”

”Hva med ett kilo akasienektar fra Syd Afrika,” foreslo Fløy.

”Intet mindre,” sa Edder K., bare en tanke svimmel over de enorme dimensjonene, og så var saken avgjort.

Kapittel 3. Thor the Evil bryter sammen i gråt

Kapittel 3

Gå til Kapittel 1

Tordivelen Tor hadde vasset til bukpanseret i ensomhet så lenge han husket. Nå var det tidlig morgen og han lå under et duggvått syreblad og trøstetygde på en ekstra moden og brun bit av en nedfallsfrukt. Til i går hadde han trodd at den eneste gode medisinen mot ensomhet var å slå knute på bena til et stankelbein eller snu en gjeldstynget marihøne på ryggen, og sitte stille og vente på at hun tryglet om nåde.

Men møtet med de to tullete fluene og den gamle bokholderen hadde fått ham på andre tanker. Tanker han ikke hadde hatt før, og de fikk han til å gjøre ting han ikke trodde var mulig for ham. Han gråt. Den digre, bredbygde tordivelen lå og gråt som en larve.

Det måtte komme. Helt siden han dro fra Billeby for å slå seg ned på Bingen gård, hadde han gått og kjent på en tristhet som før eller siden måtte briste. Og nå som han først hadde brutt sammen føltes det godt å gråte. Det renset liksom gørra ut av den forkvaklede billekroppen. Han innså også at den gamle ringreven Edder K. hadde rett. Han hadde simpelthen begått alle torpedoers eneste dødssynd, utviklet en samvittighet.

Mens han lå sånn og småsnufset og syntes like mye synd på seg selv som på alle insektene han hadde herjet med i månedenes løp, hørte han en familiær surring utenfor syrebladet. Han trakk det irritert til side og fikk øye på Fly og Fløy.

”Fy og føy, lar dere aldri et kryp være i fred,” knurret han til dem.
De overhørte ham.

”Vi har tenkt på det Josef Edder sa,” sa Fly.

”Først var vi helt enige med deg. Dette er noe vi bør holde oss laaaaangt unna,” sa Fløy.

”Men i morges skjedde det noe som fikk oss på andre tanker,” sa Fly.

”Ja, du skjønner, markhullet over oss eies av et skikkelig sleipt kjellerdyr. Han leier det bare ut til døgnfluer, men krever alltid en ukes forskudd på leien. Sånn kan han ha syv forskjellige leietakere på en uke og kreve syvdobbel leie av samtlige,” sa Fløy.

”Jeg har jobbet for krek som ham,” mumlet tordivelen Tor.

”Det er dessuten ganske plagsomt. Hver eneste kveld er det de samme festene. Døgnfluen blir alltid så desperate når det går opp for dem at slutten nærmer seg. De drikker og slåss og danser som om det ikke var en dag i morgen,” sa Fly.

”Det har de for så vidt rett i,” sa Fløy.

”Også er det den høye musikken da,” sa Fly.

”En ny hitlåt hver eneste kveld,” sa Fløy

”We’ll all be dead tomorow eller Party till you drop dead, eller I’ll love you for the rest of the day eller hva de nå heter alle sammen,” sa Fly.

”Jeg har dem langt ute i snabelen,” sa Fløy.

”Men i morges skjedde det noe,” sa Fly.

”Vi var utenfor stubben en tur for å strekke på vingene,” sa Fløy.

”Da flakset plutselig døgnflua fra natten før ut av markhullet sitt,” sa Fly.

”Han strålte som en sol,” sa Fløy.

”Og så ikke ut til å la seg merke av at han kom fra et markhull fullt av døde festdeltakere,” sa Fly.

”– Jeg lever, jeg lever, ropte han,” sa Fløy.

”Det hadde skjedd et under. Han hadde overlevd natta,” sa Fly.

”Ikke vet vi hvor lenge han kommer til å holde ut, de har skrøpelige hjerter disse døgnfluene, men for ham var det som om han hadde fått skjenket et nytt liv i gave,” sa Fløy.

”Og siden vi var de første han traff, øste han like godt all sin takknemmelighet over oss,” sa Fly.

”Og jeg vet ikke om det er vi som er lettrørte, eller hva det er, men snart felte vi en tåre alle tre,” så Fløy.

”Og vi ble fylt av en følelse av håp, og av at insektriket er godt, og at det kanskje er en mening i all vår surring og kravling,” sa Fly.

”Høres dette svulstig ut,” sa Fløy.

”Utvilsomt,” sa tordivelen Tor og prøvde å høres kynisk ut, og ingen av fluene la heller merke til at også han kjempet mot tårene.

”Men det fikk oss likevel til å tenke på hvor kort vår tid om sommeren er, og at vi gjør så alt for lite ut av den, og at vi lar folk som Eddy Nocop herse med oss og gjøre den lille tiden vi har utrygg,” sa Fly.

”Riktig,” sa Fløy.

”Så derfor har vi bestemt oss for at vi vil slå tilbake. Vi vil sette er stopper for gangsteren Nocop,” sa Fly.

Tordivelen Tor så lenge på dem. Så ristet han på hodet.

”Dere er virkelig, virkelig tåpelige,” sa han.

Den tidligere Tor the Evil hadde uten tvil avsluttet her. Men det hadde som kjent skjedd forandringer med den gamle billen. Han fortsatte å se på fluene med en underlig blanding av medynk og gryende respekt. Så brast han i gråt så det knaket i skallet.

Fluene ble hengende litt brydd i luften og se på ham. Først etter nesten ett sekund kom han såpass til hektene at han klarte å snakke.

”Dere må ha smittet meg med tåpelighetene deres,” sa han.

Fluene så forventningsfullt på den hulkende tordivelen.

”Jeg er med,” la han til, og i det samme sluttet han helt å gråte.

Kapittel 2: Døgnflua som levde til neste dag

Kapittel 2

Gå til kapittel 1

Fly og Fløy hadde bodd i det samme markhullet i stubben i mer enn tolv dager, og kunne knapt huske å ha bodd andre steder. Nå sto de på det nye badet som Fly hadde brukt mesteparten av forrige time på å pusse opp.

”Håper han finner på noe ordentlig stas for gamle Josef Edder,” sa Fløy og satte på plass de ti siste kontaktlinsene.

”Det var en aldeles glimrende ide vi hadde: Å snu noe fælt til noe hyggelig. Om vi gleder den gamle sutrekoppen, kan vi gjøre livet bedre for alle tre.” sa Fly tilfreds og smurte et tynt lag snabelvoks ytterst på spytruten. Voksen var egentlig laget for mygg, men den var billig.

Så var de klare for fest, og forlot markhullet.

”Tordivelen er den perfekte hovmesteren,” sa Fløy på vei mot toppen av stubben der Josef Edder K. bodde.

”Enig,” sa Fly.

”Jeg syntes han ser litt engelsk ut,” sa Fløy.

”Jeg har alltid sett han som mer av en amerikaner,” sa Fly.

”Nei, absolutt engelsk,” sa Fløy, før de surret inn sprekken til Edders rede.

Synet som møtte dem innefor var ikke så festelig som de hadde ventet. Midt i sprekken sto tordivelen Tor og så verken engelsk eller amerikansk ut. Han holdt en sylskarp furunål i hver av de fremste bena og lyste av skadefro ondskap. Over ham hang en diger floke av et edderkoppnett, og ut fra floken stakk bena til det som sannsynligvis var den gamle grinebiteren Josef Edder K. De sprelte slapt.

”Ah, kveldens vertskap har ankommet,” sa tordivelen Tor med et konspiratorisk smil i det samme han fikkøye på de to fluene.

Fly og Fløy ble stående stille i luften, mens vingene slo i panikk. De sa ingen ting.

”Som dere ser, er jeg alt i gang med å forpleie kveldens hedersgjest. Når jeg er ferdig med ham, vil han ikke gjøre flere fluer fortred så lenge han lever. Så mye tør jeg love.”

Fly og Fløy flakket med alle de tusen øynene. Til slutt klarte Fløy å summe seg til å si noe.

”Jeg er redd…” sa hun. ”Jeg er redd det har skjedd en forferdelig misforståelse.”
Tordivelen Tor boret de kullsorte øynene i henne.

”Hvavardetfornoe? Misforståelse? Jeg skal gi deg misforståelse. Misforstå dette!” sa han med en aksent som var blitt ubehagelig amerikansk. Så kjørte han den spisseste furunålen rett inn i floken over seg. Et kvalt og forpint stønn kom der innefra.

”Ærlig talt,” utbrøt Fly fortvilet. ”Hva er det du driver med?”

”Å, nei dette er for søtt. Ikke si at dere er den typen. Store i kjeften helt til det kommer til leveransen. Jeg har vært borte i småkryp som dere før. Beklager, men i min bransje gjelder ikke angrefristloven.” Tordivelen Tor ga stakkars Edder K. en ny smak av furu.

”NEI NÅ FÅR DET SMEKKE MEG VÆRE NOK,” skrek Fløy som bare en fluefrue kan det. ”NÅR VI SIER AT DET ER EN MISFORSTÅELSE SÅ ER DET EN MISFORSTÅELSE. LEGG FRA DEG GRANBARET.”

”Æh, det er furu frue,” kremtet tordivelen Tor betydelig spakere i målet.

Men Fløy bare stirret på ham med et blikk som fortalte at det godt kunne være septeret til fluenes herre for alt hun brydde seg, han fikk værsågod å legge det ned fortere enn måkeskitt. Til slutt gjord han det også, om enn motvillig.

”Ja vel, så er det en misforståelse,” sa tordivelen Tor. ”Ikke si at jeg holdt på å knuse kneleddene til feil edderkopp.”

”Nei,” sa Fløy fortsatt opphisset.

”Det var aldri meningen at du skulle knuse et eneste kneledd,” sa Fly.

”Jeg vet ikke hva du legger i det å ha det moro, men det var ikke dette vi mente da vi sa vi ville gjøre litt stas på gamle Josef,” sa Fløy bedrøvet.

Nå så det endelig ut som om det gikk et lys opp for tordivelen Tor.

”Så dere mente virkelig å gjøre noe hyggelig for ham.”

”Selvfølgelig,” sa Fly.

”Dere er to av de mest tåpelige og godhjertede fluene jeg noen gang har truffet, og det sier ikke lite,” sa tordivelen Tor.

Fly og Fløy så på ham med en blanding av forundring og fornærmelse. Så skjedde det noe inni tordivelen Tor. Skallet sank og blikket hans flakket.

”Men det sier like mye om meg. Jeg er bare tåpelig og hjerterå. En gammel avdanket torpedo, ute av stand til å se noe godt i noen.”

Nå lutet hele den store billen framover så han nesten falt, og han gråt for første gang siden metamorfosen. Og det skal mindre enn en hulkende, hardbarket tordivel til for å tine et fluehjerte.

”Så, så alle kan ta feil,” sa Fløy og surret så nærme tordivelen hun våget.

”Ja, det er insektaktig å feile,” sa Fly og holdt seg litt lenger på avstand.

”Men si meg,” sa Fløy mildt. ”Du sa at du var en torpedo, hva mener du med det?”

”Noe sier meg at det ikke har med båter å gjøre,” sa Fly.

”Ikke ubåter en gang,” skjøt Fløy inn.

Nå hikstet tordivelen Tor langsommere. Han måtte nesten smile.

”Dere er virkelig tåpelige,” sa han. ”En torpedo er en som lager edderkoppmat av fluer og fluemat av edderkopper – mot betaling.”

”Mener du at jobben din er å…” sa Fly.

”… å pine insekter,” avsluttet Fløy forferdet.

Tordivelen Tor nikket svært langsomt og stirret i bakken.

”Det var jobben min,” sa han med en stemme som var uvant med å uttrykke skam. ”Men jeg har trukket meg tilbake,” la han til.

”Og dette kaller du å trekke deg tilbake?” sa Fløy strengt og pekte på spindelnøstet.

”Jeg gjorde det som en tjeneste. Hadde tenkt å spandere hele greia.”

”Litt av en tjeneste. Nå blir han mer grinete enn noen gang,” sa Fly.

”Og nå har han attpå til rett til å være sur,” sa Fløy og så bedrøvet ut.

”Jeg har vært et skikkelig menneske,” sa tordivelen Tor, og begynte å hulke igjen.

”Vil du holde opp med det der. Prøv heller å få ham løs igjen,” sa Fly.

Tordivelen Tor så forfjamset på fluene, som om dette var en mulighet han slettes ikke hadde tenkt på.

”Så klart,” stammet han.

Så gjøv han løs på flokene med furunålene, og ganske snart hadde han fått gamle Josef Edder K. løs. Den stakkars edderkoppen hev etter pusten og gned seg i nakken med tre ben. Da han kom halvveis til seg selv satte han to gustne gammelkoppsøyne i tordivelen Tor. Når han snakket var det med ærefrykt.

”Thor the Evil,” sa han og ristet langsomt på hodet, som om han ikke trodde sine egne øyne. ”Jeg har blitt billebunnet i mitt eget nett av selveste Thor the Evil, det verste krypet Billebys søppelcontainere har sett, og jeg har overlevd.”

”Den eneste grunnen til at du lever er at jeg ikke heter Thor the Evil lenger,” sa tordivelen Tor med noe som kunne være såret stolthet. ”Hvordan vet du hva jeg het, og hvor jeg kommer fra?”

”Fordi jeg har krøpet gjennom de samme tomme hermetikkboksene som deg.”

”Edder K. navnet er ukjent.”

”Så har du kanskje hørt om bokholderen.”

”Bokholderen…” nå var det tordivelen Tors tur til å snakke med ærefrykt i stemmen. ”Er du edderkoppen som kunne føre resultatregnskap med det ene beinet og balanseregnskap med det andre, samtidig som du raffinerte skitten nektar gjennom konti i søramerikanske bikuber med de fire ledige?”

Josef Edder K. nikket. Han så med ett en hel måned yngre ut.

”Selveste hjernen i gangsterkongen Eddy Nocops finansielle nettverk?”

”I egen sørgelige skikkelse.”

”Det eneste krypet i hele verden med full oversikt over alle lugubre nektartransaksjoner, vepsedrap og illegale forsendelser av brodder, fluelarver og edderkoppgift den edderkoppen har utført siden han krøp ut av egget og spiste mora si.”

”Et kryp som vet alt finnes ikke, men jeg er det nærmeste du kommer. Forresten er det bare et rykte at han drepte mora si. Faktisk kunne mye vært bedre om han hadde gjort det.”

”Bokholderen som en dag bare forsvant og etterlot Nocop mer ensom og rasende enn noen gang før,” fortsatte tordivelen Tor uten egentlig å registrere hva Edder K. sa.

Til dette gulpet Josef Edder K. bekreftende.

”Du står med humlehonning til halsen,” sa tordivelen Tor.

Josef Edder K. nikket dystert, vel vitende om at Eddy Nocop elsket å drukne sine fiender langsomt i kostbar humlehonning.

”Men du må jo være gal som forteller oss alt dette.”

”Eh… forteller oss hva?” kremtet Fly spakt fra åpningen av sprekken, hvor de to fluene svevde lydløst som sommerfugler.

”Vi hørte slettes ingenting, vi,” sa Fløy.

”Faktisk,” sa Fly.

”Var vi nettopp på vei hjemover,” sa Fløy.

”Jeg hadde satt pris på om dere ble en liten stund til. Dere har ingenting å frykte. Det er bare dere som vet om min identitet,” sa Edder K.

”Men hvorfor forteller du oss dette. Hvorfor stoler du på meg?” spurte tordivelen Tor.

”Godt spørsmål,” hvisket Fløy til Fly. Og kanskje var det nysgjerrighet, en hver flues svakhet, som gjorde at de ble værende.

”Da du kom stormende inn her i sted som en tordivel fra møkkakjelleren, gikk det brått opp for meg at jeg har lurt meg selv. Jeg trodde jeg bare kunne forsvinne fra hele greiene og slå meg ned på landet og nyte alderdommen i fred og ro. Men nå forstår jeg at jeg aldri vil få fred så lenge han leter etter meg,” sa Josef Edder K.

”Altså får du aldri fred,” sa tordivelen Tor.

”Med mindre det skulle skje et ”uhell” med min gamle sjef,” sa Edder K. konspiratorisk og så på tordivelen Tor.

Tordivelen Tor fersket med en gang.

”Ikke en sjanse i grisebingen,” sa han. ”Jeg har sluttet. ”Uhell” er ikke min greie lenger. Dessuten kunne ikke en gang Thor the Evil i sine glansdager kommet seg i nærheten av Eddy Nocop. Han er omgitt av en liten hær av hissige og dødelige edderkopper til en hver tid. Det vet du. Men jeg vedder på at du ikke har peil hvor han oppholder seg lenger. Han har noia som en mygglarve i et fisketjern og flytter på seg i ett sett.”

”Akkurat det er et problem,” måtte Edder K. medgi.

”Uansett er svaret nei. Jeg har gitt meg.”

”Ja, ja. Det måtte jo være en grunn til at jeg traff deg her av alle gudsforlatte steder. Hva var det egentlig som skjedde med Thor the Evil? Ikke si at du også utviklet samvittighet på dine gamle dager?”

Tordivelen Tor svarte ikke.

”I vår bransje er dårlig samvittighet den mest vanlige slitasjeskaden er jeg redd,” sa Edder K. og ristet matt på hodet.

”Men om du ombestemmer deg, vet du hvor du finner meg. Husk at et oppgjør med Eddy Nocop kanskje kan være den beste medisinen mot dårlig samvittighet du noen gang kommer til å få.”

Tordivelen svarte ikke på dette heller. Han bare snudde seg og fløy ut i skumringen.

Kapittel 1: Tordivelen spyr i skumringen

Ingen på Bingen gård visste at tordivelen Tor en gang i tiden ble kalt Thor the Evil, og var en fryktet torpedo først i Amerika og senere i Billeby. Insektene her omkring så ham bare som et godmodig, gammelt skall som tygde hestepærer og sov i skyggen av løvetannblader. Det var i det minste sånn han trodde de så ham, helt til de to masete fluene Fly og Fløy en dag oppsøkte ham med et oppdrag.

”Saken er den,” sa Fly.

”At vi kjeder vingene av oss,” sa Fløy. Og sånn fortsatte de å snakke om hverandre.

”Har du hatt det sånn noen ganger.”

”At du føler det som om du gjør det samme hver dag, og at alt mister mening?”

”Og all lort smaker likt?”

Tordivelen Tor stirret lenge, først på Fly og så på Fløy. Fra skyggene av skallet malte blikket hans en mørkere farge enn sort.

”Dere har nettopp fortalt livshistorien min,” svarte han rustent.

”Vi tenkte kanskje å gjøre noe med det,” sa Fly.

”Ja, vi har en grinete gammel edderkopp til nabo,” sa Fløy.

”Josef Edder K..”

”Har han gjort noe galt?” spurte Tor.

”Nei, han har ikke gjort noe galt i og for seg. Han er helt ufarlig, men han plager oss ustanselig med sitt lumske humør,” sa Fløy.

”Ja, så tenkte vi kanskje å avlegge ham et lite besøk,” sa Fly.

”Liksom lage litt moro for ham,” sa Fløy engasjert.

”Så slutter han kanskje å plage oss.”

”Og så får vi kanskje en litt mer spennende dag.”

”Men problemet er bare det at vi begge har total angst for edderkopper.”

”Hvem har ikke det,” sa Fløy og nikket megetsigende.

”Derfor kom vi til å tenke på deg. Vi kjenner deg jo ikke særlig godt, men du ser ut som en kraftig kar. Og så tenkte vi at du kanskje ikke var redd for edderkopper, og at du kanskje kunne være kveldens hovmester. Du kunne komme litt før oss og liksom starte moroa,” sa Fly.

Tordivelen Tor tygde litt på det.

”Dette er ikke min greie. Jeg gjør ikke utro ektemenn, sjofle sjefer og definitivt ikke plagsomme naboer.”

Fly og Fløy så forvirret på hverandre.

”Men på den annen side,” sa tordivelen Tor. ”Det er lenge siden jeg har gjort noe som helst.” Han stirret på de fire fremste bena sine med en egen lengsel i blikket.

”Hundeskitt au, jeg gjør det. Jeg kan være hovmester for en kveld.”

”Supert, vi hadde tenkt…” begynte Fly

”Overlat detaljene til meg,” avbrøt tordivelen Tor ham forsiktig og insisterende som bare en hovmester kan det.

Fly og Fløy så på hverandre.

”Ok,” sa de i kor.

Før de fløy, avtalte de tid og sted, og fluene følte seg nesten, men bare nesten, sikre på at de hadde gjort noe klokt.

Ingen av dem snudde seg på vei bort og la merke til at den sortmuskete og livstrøtte tordivelen sto krumbøyd under løvetannbladet og kastet opp.