Tordivelen spyr i skumringen

september 25, 2008

Kapittel 7: Kaffeboksraidet

Filed under: Uncategorized — tordivel @ 10:34 am

Begynn med kapittel 1

I mellomtiden hadde Femfot Ante hatt det han sener kom til å beskrive som en stri tørn.

Han hadde fått med seg forbausende mange kommunister og anarkister. Ja, han hadde til og med overtalt en gruppe på tretten aktive og svært bråkjekke nihilister, som han kjente fra ungdomstiden, da han visstnok leflet med litt av hvert. Om de ble med bare fordi de kjedet seg, eller om de følte det samme som kommunistene er uvisst. Til sammen klarte han å stable på bena hele 539 maur av ikke helt ulik politisk oppfatning.

Av mange forskjellige grunner hadde flertallet av maurene på venstresiden mer forakt for gangsterkongen enn for sin lokale fyrstinne. Han haddes samme virkning på dem som et menneskebarn med en trepinne kunne ha på soldatmaur. Alt som kunne se ut til å skade den utbytteren, fikk det til å bruse i maurblodet. Riktignok fattet ingen hvordan en kaffeboks kunne brukes mot Eddy Nocop, men de stolte fullt og helt på Femfot Ante. Alle visste at han hatet det kjellerdyret av en edderkopp mer enn noen av dem.

De tok seg greit inn på bondens kjøkken gjennom et par behendige sprekker i veggpanelet som Ante kjente fra før.

Da de kom inn og skulle begynne ferden over kjøkkenbenken merket Femfot Ante seg at alt var så underlig tyst og stille. Hvor var husmaurene? Det rådet en uhyggelig, nesten spøkelsesaktig stemning på det store tomme kjøkkenet, og en krypende angst snek seg inn i maurflokken. Selv nihilistene, som hadde brautet hele veien om hvor ofte de hadde gjort gangsterkongen et pek, og hvor mye de elsket å ta rotta på folk med makt, ble stille.

”Det har skjedd noe her,” visket Femfot Ante til lederen for Rødmaurenes Valgallianse, Rødde Rydding, som gikk ved siden av ham.

”Hva skulle det være,” svarte Rødde Rydding.

”Jeg vet ikke, noe, noe forferdelig. Kan du ikke kjenne det på deg?”

”Jeg tror du har rett,” svarte rødmauren, ”men håper du tar feil,” la han til.

Det var nylig vasket opp. Store vanndråper lå som kulerunde speil på benken. De var kanskje kommet halvveis på veien mot kaffeboksen, da Ante merket at det begynte å dirre i vanndråpene. Han så seg rundt. Mauren rundt ham så skrekkslagne ut, og hadde antagelig merket det samme som ham. Hele kjøkkenbenken ristet, og Ante forsto at det bare kunne komme av at noe stort og tungt var i bevegelse på kjøkkengulvet. Han stirret utover kanten, men det var ikke et menneske å se.

Ante stanset troppene og så seg omkring. Hvor var nærmeste skjulested? Ytterst i synsranden skimtet han skyggen av de tretten nihilistene, som alt var på full retrett mot sprekken i veggpanelet. Ante så dem ikke igjen før på en fest flere år senere.

”Sukkerkoppen,” hvisket han til Rødde Rydding, og pekte.

Han fikk et nikk til svar, før Rødde begynte å kommandere troppene i retning skjulestedet. De var heldige. Lokket på sukkerkoppen sto på gløtt, og snart var den fylt til randen av 505 livredde maur.

Femfot Ante ledet de siste 20, og var nesten nådd til foten av koppen da det brått ble klart hva som hadde forårsaket all ristingen og skjelvingen i kjøkkenbenken. Opp over benkeranden steg det bustete hodet til den digre gårdsbikkja Rabalder. Femfot Ante behøvde bare å kaste et blikk på ham før han forsto at den hadde fått ferten av noe. Og i et brøkdels millisekund raste alle historiene han hadde hørt om Rabalder gjennom hodet hans. Gårdshunden på Bingen var den eneste bikkja herfra til Billeby som spiste maur.

Det viste seg temmelig raskt at disse historiene var mer en løse rykter. En enorm våt tunge falt skvulpende ned mot maurene som fortsatt var på benken. Femfot Ante så med egne øyne hvordan den traff syv av dem og slang dem inn i hundmunnen, mens to andre maur druknet i de gigantiske slimdråpene som skvatt til alle kanter på benken. Selv klarte femfotingen å berge seg unna det første angrepet, men da tunga falt mot dem igjen ble han truffet. Han følte seg som en larve i egget, der han ble klistret fast i hundespyttet. Til alt hell forsvant han ikke rett ned i strupen på bikkja, men ble slengt av på veien inn i munnen, og ble hengende, klissete og forkommen i munnvikene.

Han ristet av seg det verste slimet og klarte med en kraftanstrengelse å kare seg fra leppene og inn i pelsen. Derfra firte han seg fra hår til hår ned på benken igjen. Der var det ikke lenger en maur å se, bare slim blandet med blod og maursyre. Han hadde mistet 20 av sine beste menn. Med bøyd hode håpet han i et elendig øyeblikk at hunden ville sluke ham også. Og da han så opp oppdaget han at det var nettopp det den hadde tenkt å gjøre. Tunga gjorde seg klar for et nytt angrep.

Da hørtes brått en menneskestemme. Bonden hadde kommet inn på kjøkkenet. Han brølte til Rabalder på et språk femfotingen ikke forsto, og bikkja forsvant ned under benken.

Ante løp det han var god for, og kom seg opp i sukkerkoppen sammen med de andre. I det øverste laget av sammenstuede maur, traff han Rødde Rydding.

”20 gode arbeidere,” sa Ante og ristet på hodet.

”Det var ikke noe du kunne gjøre,” sa Rødde og la en arm over forleddet til Femfot Ante.

”Trofaste kamerater,” sukket Ante.

Mer rakk de ikke å si før neste katastrofe skjedde. Bonden kom bort til kjøkkenbenken. De hørte ham plystre. Ante klatret opp til kanten, og så at han satte en kjele på komfyren. Så tok han en kopp ut fra skapet og satte den på benken like ved dem. Til slutt strakte han seg fram og tok lokket av sukkerskåla. Ante falt fra kanten og ned til Rødde igjen. Bonden sluttet brått å plystre.

Først ble han bare stående og stirre ned i en sukkerskål fylt av 506 maur av ikke helt ulik politisk oppfatning. Så skrek han ett eller annet vilt og hjerteskjærende, før han forsvant fra synsranden.

”Hva fasken gjør vi nå?” sa Ante.

”Vi lytter,” svarte Rødde.

”Etter hva?”

”Hører du ikke at bonden står i telefonen,” sa Rødde. Langt borte hørtes en brummende basstemme.

”Hvordan kan vi vite hva han sier,” svarte Ante.

”Det er det som er forskjellen på partiene våre, vi har enkelte med en viss utdannelse blant oss,” sa Rødde.

Ante så fornærmet på ham.

”Beklager, dette er ikke tidspunktet, alt jeg vil si, er at jeg har studert menneskespråk under Mumle H. Umle i noen uker før jeg hoppet av og viet meg til saka.”

”Hva sier han da,”

”Hvis du klarer å være stille i et sekund kan jeg kanskje finne ut av det,” svarte Rødde.

Ante skulte sint på ham og skulle til å si noe, men bet igjen kjevene.

De satt stille og lyttet en stund. Så sa Rødde Rydding:

”Dette er ikke bra.”

”Hva er ikke bra?” spurte Ante.

”Ingenting er bra,” svarte Rødde.

”Ja, hva sa han da?”

”Han ringte til et skadedyrsfirma. Ja, det er hva de kaller oss, skadedyr. Mennesker er verre enn kapitalister. Først klaget han seg på en tidligere jobb. Det viser seg at du har rett. Det har skjedd noe forferdelig på dette kjøkkenet for ikke lenge siden. Bonden fikk utryddet hele husmaurkolonien som bodde her, egg, larver, larvepleiere – alt.”

”Jeg kjente det på meg med det samme vi kom ut av veggen. Det lukter død her.”

”For vår egen del er det kanskje verre at han nå tror at kolonien har kommet tilbake. Han ga nemmelig maurmorderne streng beskjed om å komme tilbake og fullføre jobben.”

”Dette er ikke bra,”

”Var det ikke det jeg sa. Den gode nyheten er likevel, at han har gått ut av kjøkkenet og tatt med seg bikkja. Han mumlet faktisk noe om at han ikke satte sin fot her inne igjen før alle maurene var borte.”

”Ka gir du meg. En bonde med maurskrekk,” smilte Ante skjevt.

”Det kan gi oss den tiden vi trenger,” smilte Rødde Rydding tilbake, og i et kort øyeblikk kjente de to kommunistgeneralene en følelse av dyp og gjensidig respekt de aldri hadde følt før, eller skulle føle igjen.

Nå ledet de sine tropper som de reneste soldatmaur. Det var ikke lett å få alle maurene på plass under kaffeboksen, som sto bare noen centimeter fra sukkerskålen, men da de først hadde fått den opp på de 506 maurryggene gikk det forbausende lett å bære vekten. Hadde bonden sett kaffeboksen som gled, ja, nesten fløt bortover kjøkkenbenken hadde han antagelig havnet på en polstret celle og sittet og slått desperat etter innbilte maur resten av livet. For en utenforstående kunne derimot boksens glidende flukt over benken nesten beskrives som grasiøs.

Problemene dukket først opp på nytt, da de nådde stedet de hadde kommet inn gjennom veggen. Maurene stanset og de to lederne ble stående å studere den tynne sprekken.

”Jeg tror ikke vi har tenkt godt nok gjennom alle delene av planen,” sa Rødde tørt.

”Nei, sier du det. Vel, jeg er uten utdannelse, hva er din unnskyldning,” svarte Ante spydig.

”Tør jeg minne deg på at dette er din plan. Du har ikke en gang fortalt oss hva du har tenkt å gjøre med den hersens kaffeboksen,” glefset Rødde. Nå begynte tonen og bli amper og det kunne antakelig utviklet seg til et realt munnhuggeri, om ikke en spedbygd arbeider som sto rett bak brodden til Femfot Ante plutselig fikk en innskytelse.

”Vinduet er åpent,” sa han.

”Vinduet, hva snakker du om? Hva i trekronenes navn er vinduet?” Sa Femfot Ante, og skulte olmt bak seg.

Rødde himlet med øynene, som om han ikke hadde hørt et dummere spørsmål.

”Et vindu er en åpning mennesker har i boligene sine,” sa den spinkle mauren med en enda spinklere stemme og pekte. ”Se! Det står åpent.”

”Ja, jeg ser det,” svarte Ante surt. ”Det er minst ti centimeter opp dit. Du som er så smart kan kanskje fortelle meg hvordan vi skal komme oss opp med kaffeboksen.”

”Jeg tror jeg har et forslag,” kremtet den spinkle. Så pekte han på en brødfjøl som sto lent opp mot vinduskarmen. ”Om vi dytter den nederste delen på fjøla lenger ut på benken vil vi kunne få en perfekt rampe,” sa han.

Femfot Ante kokte av sinne.

”Det kunne selv en knott tenkt ut. Men, greit vi gjør det,” sa han.

Alle 506 maurene av noe ikke helt ulik politisk oppfatning måtte presse seg til det ytterste for å få boksen over på fjøla og opp til vinduet, men til slutt kunne de bare la boksen falle ut i hagen. Alt så ut til å gå knirkefritt.

På veien tilbake havnet de imidlertid i trøbbel som var større enn en høygravid maurdronning. De hadde ikke før klatret ned veggen og ut på gårdsplassen da en gigantisk varebil kom kjørende og stanset foran våningshuset. Samtidig kom bonden sjøl ut av døra.

Maurene, som akkurat skulle til å feste nytt grep på kaffeboksen, fikk nå mer enn nok med å spre seg utover i gresset og se ut som helt vanlige skogsmaur uten en enste politisk oppfatning.

Rødde Rydding trakk nonchalant i en furunål, mens han med stigende uro overhørte hva menneskene sa.

”Hva i geitevomma er det der? Kaffeboksen min?” sa bonden.

Maurene kastet bekymrede blikk på hverandre da han plukket opp boksen og satte den på trammen. Så gikk han for å ta imot folkene som hadde kommet til gårds, og det var selvsagt skadedyrutrydderne.

”Så problemet har kommet tilbake?” undret den ene så høflig som en innsektsfiende kan.

”Ja det skal være visst. Jeg fikk nesten to teskjeer maur i kaffekoppen,,” svarte bonden. ”Jeg forventer at dere løser problemet en gang for alle,” avsluttet han og gikk i fjøset.

”Vi får bruke sterkere saker denne gangen, hva har vi i flaskene?” sa den ene skadedyrutrydderene.

”Jeg trodde du hadde sjekket,” sa den andre.

”Selvsagt, trodde du det, for hvis ikke jeg sjekker, er det ingen som gjør det, men tenk, denne gangen lot jeg det være, og se hva som skjer, ingen av oss vet hva vi har i flaskene,” sa den andre, og hørtes ut som en fornærmet fluefrue.

”Rolig,” sa den andre avvæpnende, ”Vi kan jo sjekke nå. Se! Det kryr jo av maur under kjøkkenvinduet.”

”Du har rett, la oss gi dem en dusj,” sa den andre.

På dette tidspunktet hadde det allerede gått så kaldt nedover ryggen på Rødde Rydding at han hadde gått i vinterdvale, og innen de to mennene hadde fått på seg verneutstyret, hadde også de andre maurene forstått alvoret. Selv den innbarkede kommunisten Femfot Ante, som vanligvis mente at religion var edderkoppgift for folket, garderte seg med en stille bønn til den store dronningen i trekronene. Ingen trenger utdannelse for å forstå når man skal dø.

1012 maurøyne stirret desperat på dysen som rettet seg mot dem. Så kom dusjen. Ante hadde trodd han skulle høre hosting og såre skrik, mens giften langsomt brant han og kameratene hans til det ugjenkjennelige. Men alt var helt stille. Alle maurene hadde sluttet å stirre opp. De lå utslått med ansiktet presset til bakken. Ingen av dem kjente så mye som en lett kløe. Til slutt hørte Ante at Rødde Rydding hoste ved siden av seg.

”Milde meitemark, det er jo såpevann,” sa han.

Ante smattet.

”Du har jaggu meg rett, Rødde,” svarte Ante en smule kvalm, men lettet.

”Vet du hva,” sa den ene skadedyrutrydderen til den andre. ”Jeg tror noen glemte å tømme flaskene da han vasket dem i går.”

”Æh…” sa den andre.

”Jeg trodde du ikke kunne brukes til annet enn å vaske utstyret, men det ser ut til at jeg har tatt feil av deg. Du kan ikke brukes til det en gang.”

Mens de to innsektshaterne fortsatte kranglen samlet kommunistlederne troppen i stillhet, og innen mennene hadde satt seg i bilen for å kjøre tilbake etter riktig maurgift, var maurene klare til å hente kaffeboksen fra trammen. Det gjaldt å være raske før bonden kom fra fjøset, og denne gangen smilte endelig lykkens sommerfugl til maurene. Det var en smal sak å vippe boksen fra trammen. Tyngre var det å slepe den hele veien til avtalestedet under låvebrua, men de kom til slutt fram med bare et par bein ute av ledd.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: