Kapittel 2
Fly og Fløy hadde bodd i det samme markhullet i stubben i mer enn tolv dager, og kunne knapt huske å ha bodd andre steder. Nå sto de på det nye badet som Fly hadde brukt mesteparten av forrige time på å pusse opp.
”Håper han finner på noe ordentlig stas for gamle Josef Edder,” sa Fløy og satte på plass de ti siste kontaktlinsene.
”Det var en aldeles glimrende ide vi hadde: Å snu noe fælt til noe hyggelig. Om vi gleder den gamle sutrekoppen, kan vi gjøre livet bedre for alle tre.” sa Fly tilfreds og smurte et tynt lag snabelvoks ytterst på spytruten. Voksen var egentlig laget for mygg, men den var billig.
Så var de klare for fest, og forlot markhullet.
”Tordivelen er den perfekte hovmesteren,” sa Fløy på vei mot toppen av stubben der Josef Edder K. bodde.
”Enig,” sa Fly.
”Jeg syntes han ser litt engelsk ut,” sa Fløy.
”Jeg har alltid sett han som mer av en amerikaner,” sa Fly.
”Nei, absolutt engelsk,” sa Fløy, før de surret inn sprekken til Edders rede.
Synet som møtte dem innefor var ikke så festelig som de hadde ventet. Midt i sprekken sto tordivelen Tor og så verken engelsk eller amerikansk ut. Han holdt en sylskarp furunål i hver av de fremste bena og lyste av skadefro ondskap. Over ham hang en diger floke av et edderkoppnett, og ut fra floken stakk bena til det som sannsynligvis var den gamle grinebiteren Josef Edder K. De sprelte slapt.
”Ah, kveldens vertskap har ankommet,” sa tordivelen Tor med et konspiratorisk smil i det samme han fikkøye på de to fluene.
Fly og Fløy ble stående stille i luften, mens vingene slo i panikk. De sa ingen ting.
”Som dere ser, er jeg alt i gang med å forpleie kveldens hedersgjest. Når jeg er ferdig med ham, vil han ikke gjøre flere fluer fortred så lenge han lever. Så mye tør jeg love.”
Fly og Fløy flakket med alle de tusen øynene. Til slutt klarte Fløy å summe seg til å si noe.
”Jeg er redd…” sa hun. ”Jeg er redd det har skjedd en forferdelig misforståelse.”
Tordivelen Tor boret de kullsorte øynene i henne.
”Hvavardetfornoe? Misforståelse? Jeg skal gi deg misforståelse. Misforstå dette!” sa han med en aksent som var blitt ubehagelig amerikansk. Så kjørte han den spisseste furunålen rett inn i floken over seg. Et kvalt og forpint stønn kom der innefra.
”Ærlig talt,” utbrøt Fly fortvilet. ”Hva er det du driver med?”
”Å, nei dette er for søtt. Ikke si at dere er den typen. Store i kjeften helt til det kommer til leveransen. Jeg har vært borte i småkryp som dere før. Beklager, men i min bransje gjelder ikke angrefristloven.” Tordivelen Tor ga stakkars Edder K. en ny smak av furu.
”NEI NÅ FÅR DET SMEKKE MEG VÆRE NOK,” skrek Fløy som bare en fluefrue kan det. ”NÅR VI SIER AT DET ER EN MISFORSTÅELSE SÅ ER DET EN MISFORSTÅELSE. LEGG FRA DEG GRANBARET.”
”Æh, det er furu frue,” kremtet tordivelen Tor betydelig spakere i målet.
Men Fløy bare stirret på ham med et blikk som fortalte at det godt kunne være septeret til fluenes herre for alt hun brydde seg, han fikk værsågod å legge det ned fortere enn måkeskitt. Til slutt gjord han det også, om enn motvillig.
”Ja vel, så er det en misforståelse,” sa tordivelen Tor. ”Ikke si at jeg holdt på å knuse kneleddene til feil edderkopp.”
”Nei,” sa Fløy fortsatt opphisset.
”Det var aldri meningen at du skulle knuse et eneste kneledd,” sa Fly.
”Jeg vet ikke hva du legger i det å ha det moro, men det var ikke dette vi mente da vi sa vi ville gjøre litt stas på gamle Josef,” sa Fløy bedrøvet.
Nå så det endelig ut som om det gikk et lys opp for tordivelen Tor.
”Så dere mente virkelig å gjøre noe hyggelig for ham.”
”Selvfølgelig,” sa Fly.
”Dere er to av de mest tåpelige og godhjertede fluene jeg noen gang har truffet, og det sier ikke lite,” sa tordivelen Tor.
Fly og Fløy så på ham med en blanding av forundring og fornærmelse. Så skjedde det noe inni tordivelen Tor. Skallet sank og blikket hans flakket.
”Men det sier like mye om meg. Jeg er bare tåpelig og hjerterå. En gammel avdanket torpedo, ute av stand til å se noe godt i noen.”
Nå lutet hele den store billen framover så han nesten falt, og han gråt for første gang siden metamorfosen. Og det skal mindre enn en hulkende, hardbarket tordivel til for å tine et fluehjerte.
”Så, så alle kan ta feil,” sa Fløy og surret så nærme tordivelen hun våget.
”Ja, det er insektaktig å feile,” sa Fly og holdt seg litt lenger på avstand.
”Men si meg,” sa Fløy mildt. ”Du sa at du var en torpedo, hva mener du med det?”
”Noe sier meg at det ikke har med båter å gjøre,” sa Fly.
”Ikke ubåter en gang,” skjøt Fløy inn.
Nå hikstet tordivelen Tor langsommere. Han måtte nesten smile.
”Dere er virkelig tåpelige,” sa han. ”En torpedo er en som lager edderkoppmat av fluer og fluemat av edderkopper – mot betaling.”
”Mener du at jobben din er å…” sa Fly.
”… å pine insekter,” avsluttet Fløy forferdet.
Tordivelen Tor nikket svært langsomt og stirret i bakken.
”Det var jobben min,” sa han med en stemme som var uvant med å uttrykke skam. ”Men jeg har trukket meg tilbake,” la han til.
”Og dette kaller du å trekke deg tilbake?” sa Fløy strengt og pekte på spindelnøstet.
”Jeg gjorde det som en tjeneste. Hadde tenkt å spandere hele greia.”
”Litt av en tjeneste. Nå blir han mer grinete enn noen gang,” sa Fly.
”Og nå har han attpå til rett til å være sur,” sa Fløy og så bedrøvet ut.
”Jeg har vært et skikkelig menneske,” sa tordivelen Tor, og begynte å hulke igjen.
”Vil du holde opp med det der. Prøv heller å få ham løs igjen,” sa Fly.
Tordivelen Tor så forfjamset på fluene, som om dette var en mulighet han slettes ikke hadde tenkt på.
”Så klart,” stammet han.
Så gjøv han løs på flokene med furunålene, og ganske snart hadde han fått gamle Josef Edder K. løs. Den stakkars edderkoppen hev etter pusten og gned seg i nakken med tre ben. Da han kom halvveis til seg selv satte han to gustne gammelkoppsøyne i tordivelen Tor. Når han snakket var det med ærefrykt.
”Thor the Evil,” sa han og ristet langsomt på hodet, som om han ikke trodde sine egne øyne. ”Jeg har blitt billebunnet i mitt eget nett av selveste Thor the Evil, det verste krypet Billebys søppelcontainere har sett, og jeg har overlevd.”
”Den eneste grunnen til at du lever er at jeg ikke heter Thor the Evil lenger,” sa tordivelen Tor med noe som kunne være såret stolthet. ”Hvordan vet du hva jeg het, og hvor jeg kommer fra?”
”Fordi jeg har krøpet gjennom de samme tomme hermetikkboksene som deg.”
”Edder K. navnet er ukjent.”
”Så har du kanskje hørt om bokholderen.”
”Bokholderen…” nå var det tordivelen Tors tur til å snakke med ærefrykt i stemmen. ”Er du edderkoppen som kunne føre resultatregnskap med det ene beinet og balanseregnskap med det andre, samtidig som du raffinerte skitten nektar gjennom konti i søramerikanske bikuber med de fire ledige?”
Josef Edder K. nikket. Han så med ett en hel måned yngre ut.
”Selveste hjernen i gangsterkongen Eddy Nocops finansielle nettverk?”
”I egen sørgelige skikkelse.”
”Det eneste krypet i hele verden med full oversikt over alle lugubre nektartransaksjoner, vepsedrap og illegale forsendelser av brodder, fluelarver og edderkoppgift den edderkoppen har utført siden han krøp ut av egget og spiste mora si.”
”Et kryp som vet alt finnes ikke, men jeg er det nærmeste du kommer. Forresten er det bare et rykte at han drepte mora si. Faktisk kunne mye vært bedre om han hadde gjort det.”
”Bokholderen som en dag bare forsvant og etterlot Nocop mer ensom og rasende enn noen gang før,” fortsatte tordivelen Tor uten egentlig å registrere hva Edder K. sa.
Til dette gulpet Josef Edder K. bekreftende.
”Du står med humlehonning til halsen,” sa tordivelen Tor.
Josef Edder K. nikket dystert, vel vitende om at Eddy Nocop elsket å drukne sine fiender langsomt i kostbar humlehonning.
”Men du må jo være gal som forteller oss alt dette.”
”Eh… forteller oss hva?” kremtet Fly spakt fra åpningen av sprekken, hvor de to fluene svevde lydløst som sommerfugler.
”Vi hørte slettes ingenting, vi,” sa Fløy.
”Faktisk,” sa Fly.
”Var vi nettopp på vei hjemover,” sa Fløy.
”Jeg hadde satt pris på om dere ble en liten stund til. Dere har ingenting å frykte. Det er bare dere som vet om min identitet,” sa Edder K.
”Men hvorfor forteller du oss dette. Hvorfor stoler du på meg?” spurte tordivelen Tor.
”Godt spørsmål,” hvisket Fløy til Fly. Og kanskje var det nysgjerrighet, en hver flues svakhet, som gjorde at de ble værende.
”Da du kom stormende inn her i sted som en tordivel fra møkkakjelleren, gikk det brått opp for meg at jeg har lurt meg selv. Jeg trodde jeg bare kunne forsvinne fra hele greiene og slå meg ned på landet og nyte alderdommen i fred og ro. Men nå forstår jeg at jeg aldri vil få fred så lenge han leter etter meg,” sa Josef Edder K.
”Altså får du aldri fred,” sa tordivelen Tor.
”Med mindre det skulle skje et ”uhell” med min gamle sjef,” sa Edder K. konspiratorisk og så på tordivelen Tor.
Tordivelen Tor fersket med en gang.
”Ikke en sjanse i grisebingen,” sa han. ”Jeg har sluttet. ”Uhell” er ikke min greie lenger. Dessuten kunne ikke en gang Thor the Evil i sine glansdager kommet seg i nærheten av Eddy Nocop. Han er omgitt av en liten hær av hissige og dødelige edderkopper til en hver tid. Det vet du. Men jeg vedder på at du ikke har peil hvor han oppholder seg lenger. Han har noia som en mygglarve i et fisketjern og flytter på seg i ett sett.”
”Akkurat det er et problem,” måtte Edder K. medgi.
”Uansett er svaret nei. Jeg har gitt meg.”
”Ja, ja. Det måtte jo være en grunn til at jeg traff deg her av alle gudsforlatte steder. Hva var det egentlig som skjedde med Thor the Evil? Ikke si at du også utviklet samvittighet på dine gamle dager?”
Tordivelen Tor svarte ikke.
”I vår bransje er dårlig samvittighet den mest vanlige slitasjeskaden er jeg redd,” sa Edder K. og ristet matt på hodet.
”Men om du ombestemmer deg, vet du hvor du finner meg. Husk at et oppgjør med Eddy Nocop kanskje kan være den beste medisinen mot dårlig samvittighet du noen gang kommer til å få.”
Tordivelen svarte ikke på dette heller. Han bare snudde seg og fløy ut i skumringen.
Tordivelen spyr i skumringen 
Legg igjen en kommentar