Tordivelen spyr i skumringen

september 5, 2008

Kapittel 3. Thor the Evil bryter sammen i gråt

Filed under: Uncategorized — tordivel @ 10:43 am

Kapittel 3

Gå til Kapittel 1

Tordivelen Tor hadde vasset til bukpanseret i ensomhet så lenge han husket. Nå var det tidlig morgen og han lå under et duggvått syreblad og trøstetygde på en ekstra moden og brun bit av en nedfallsfrukt. Til i går hadde han trodd at den eneste gode medisinen mot ensomhet var å slå knute på bena til et stankelbein eller snu en gjeldstynget marihøne på ryggen, og sitte stille og vente på at hun tryglet om nåde.

Men møtet med de to tullete fluene og den gamle bokholderen hadde fått ham på andre tanker. Tanker han ikke hadde hatt før, og de fikk han til å gjøre ting han ikke trodde var mulig for ham. Han gråt. Den digre, bredbygde tordivelen lå og gråt som en larve.

Det måtte komme. Helt siden han dro fra Billeby for å slå seg ned på Bingen gård, hadde han gått og kjent på en tristhet som før eller siden måtte briste. Og nå som han først hadde brutt sammen føltes det godt å gråte. Det renset liksom gørra ut av den forkvaklede billekroppen. Han innså også at den gamle ringreven Edder K. hadde rett. Han hadde simpelthen begått alle torpedoers eneste dødssynd, utviklet en samvittighet.

Mens han lå sånn og småsnufset og syntes like mye synd på seg selv som på alle insektene han hadde herjet med i månedenes løp, hørte han en familiær surring utenfor syrebladet. Han trakk det irritert til side og fikk øye på Fly og Fløy.

”Fy og føy, lar dere aldri et kryp være i fred,” knurret han til dem.
De overhørte ham.

”Vi har tenkt på det Josef Edder sa,” sa Fly.

”Først var vi helt enige med deg. Dette er noe vi bør holde oss laaaaangt unna,” sa Fløy.

”Men i morges skjedde det noe som fikk oss på andre tanker,” sa Fly.

”Ja, du skjønner, markhullet over oss eies av et skikkelig sleipt kjellerdyr. Han leier det bare ut til døgnfluer, men krever alltid en ukes forskudd på leien. Sånn kan han ha syv forskjellige leietakere på en uke og kreve syvdobbel leie av samtlige,” sa Fløy.

”Jeg har jobbet for krek som ham,” mumlet tordivelen Tor.

”Det er dessuten ganske plagsomt. Hver eneste kveld er det de samme festene. Døgnfluen blir alltid så desperate når det går opp for dem at slutten nærmer seg. De drikker og slåss og danser som om det ikke var en dag i morgen,” sa Fly.

”Det har de for så vidt rett i,” sa Fløy.

”Også er det den høye musikken da,” sa Fly.

”En ny hitlåt hver eneste kveld,” sa Fløy

”We’ll all be dead tomorow eller Party till you drop dead, eller I’ll love you for the rest of the day eller hva de nå heter alle sammen,” sa Fly.

”Jeg har dem langt ute i snabelen,” sa Fløy.

”Men i morges skjedde det noe,” sa Fly.

”Vi var utenfor stubben en tur for å strekke på vingene,” sa Fløy.

”Da flakset plutselig døgnflua fra natten før ut av markhullet sitt,” sa Fly.

”Han strålte som en sol,” sa Fløy.

”Og så ikke ut til å la seg merke av at han kom fra et markhull fullt av døde festdeltakere,” sa Fly.

”– Jeg lever, jeg lever, ropte han,” sa Fløy.

”Det hadde skjedd et under. Han hadde overlevd natta,” sa Fly.

”Ikke vet vi hvor lenge han kommer til å holde ut, de har skrøpelige hjerter disse døgnfluene, men for ham var det som om han hadde fått skjenket et nytt liv i gave,” sa Fløy.

”Og siden vi var de første han traff, øste han like godt all sin takknemmelighet over oss,” sa Fly.

”Og jeg vet ikke om det er vi som er lettrørte, eller hva det er, men snart felte vi en tåre alle tre,” så Fløy.

”Og vi ble fylt av en følelse av håp, og av at insektriket er godt, og at det kanskje er en mening i all vår surring og kravling,” sa Fly.

”Høres dette svulstig ut,” sa Fløy.

”Utvilsomt,” sa tordivelen Tor og prøvde å høres kynisk ut, og ingen av fluene la heller merke til at også han kjempet mot tårene.

”Men det fikk oss likevel til å tenke på hvor kort vår tid om sommeren er, og at vi gjør så alt for lite ut av den, og at vi lar folk som Eddy Nocop herse med oss og gjøre den lille tiden vi har utrygg,” sa Fly.

”Riktig,” sa Fløy.

”Så derfor har vi bestemt oss for at vi vil slå tilbake. Vi vil sette er stopper for gangsteren Nocop,” sa Fly.

Tordivelen Tor så lenge på dem. Så ristet han på hodet.

”Dere er virkelig, virkelig tåpelige,” sa han.

Den tidligere Tor the Evil hadde uten tvil avsluttet her. Men det hadde som kjent skjedd forandringer med den gamle billen. Han fortsatte å se på fluene med en underlig blanding av medynk og gryende respekt. Så brast han i gråt så det knaket i skallet.

Fluene ble hengende litt brydd i luften og se på ham. Først etter nesten ett sekund kom han såpass til hektene at han klarte å snakke.

”Dere må ha smittet meg med tåpelighetene deres,” sa han.

Fluene så forventningsfullt på den hulkende tordivelen.

”Jeg er med,” la han til, og i det samme sluttet han helt å gråte.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere like this: