Kapittel 9: Konkurransen

Blant mennesker har fluene et litt urettferdig rykte som smittespredere, blant innsekter er de mer rettferdig kjent som ryktespredere. Eder K. kunne derfor ikke funnet noen bedre enn en språkmektig fluefrue til å sette ut ryktene om konkurransen og den overdådig kostbare premien.

Snart summet det på låven som i en midels stor bikube.

”Dette er nesten litt for lettjent nektar,” brautet galten.

”Ikke vær så sikker på deg selv,” brekte geita.

”Hva er egentlig akasienektar,” undret hønene.

Og sånn holdt de på hele natten.

Bondekona på Bingen ble av alle som bodde rundt gården betraktet som mer enn litt skrullete. Det gikk rykter om at hun snakket til dyrene. Det ingen visste var at hun ikke bare snakket til dem, hun snakket med dem, og under kveldsstellet den kvelden fikk hun høre alt om konkurransen. Selv om hun ikke visste hva hun skulle bruke en kilo akasienektar til, våknet konkurranseinstinktet i henne. Så før kveldsmaten gravde hun frem bestemors gamle oppskrift på fårikål, et måltid hun hadde blitt fradømt retten til å servere etter en uhellssvanger høsttakkefest for noen år tilbake. Denne heksebryggen av en gryterett kokte hun sammen, og bare lukten var nok til å utrydde det som måtte være igjen av skadedyr i våningshuset på Bingen. Den natten sov gubben på stabburet, mens kona gaflet i seg det hun var god for.

Også dyrene på låven gjorde sine forberedelser. Geita hadde stuet unna et arsenal hermetiske erter og bønner, som den tyllet i seg – boksene og det hele. Sauene spiste de råtne eplene de ellers alltid spyttet ut i griseforet, mens galten stolte på griseflaksen og sin naturlig dårlige fordøyelse.

Omsider kom morgenen.

Båsen til kua ble valgt som arena for konkurransen. Inn ditt gikk alle dyrene, med bondekona som førstemann, og avla sitt bidrag. Fly og tordivelen Tor var utpekt som dommere og overvar det hele med stigende appetitt, mens Fløy var tolk, og sørget for at alle hadde forstått hva konkurransen gikk ut på. Det hadde også alle, unntatt Rabalder, som snuste lenge på det de andre dyrene hadde lagt igjen, før han luntet tilfreds ut i sola.

Mens alt dette pågikk, fraktet femfot Ante og mauren hans kaffeboksen til toppen av låvebrua der premieutdelingen skulle finne sted. Josef Eder K. var nesten helt sikker på at Eddy Nocop kom til å slå til under selve utdelingen. Den gamle sjefen hans søkte alltid det spektakulære og litt frekke. Det var ikke nok å bare utføre forbrytelsen, helst ville han gi offeret et nesepek i samme slengen. Men helt sikker kunne han ikke være, så derfor holdt han seg årvåkent litt på avstand, mens maurene gjorde jobben.

Inne i stallen hadde alle deltakerne gjort seg ferdig, og Tordivelen Tor og Fløy var i gang med dommergjerningen.

Tordivelen Tor hadde tatt på seg en tversover han bare hadde brukt en gang tidligere, da han skulle rasere et kasino på oppdrag fra en svært rik, svært spillegal og svært skuffet kunde. Den fikk han til å se ut som en ekte hovmester, og på morgenkvisten mens han tok den på foran en speilblank duggdråpe, hadde han tenkt at det kanskje var det han skulle gjøre i sitt nye liv. Han skulle starte en restaurant, en skikkelig eksklusiv en hvor de serverte røyskatt lort, overmodne multer og akasienektar. Den skulle ha gresshopper som spilte for gjestene og et dansegulv og et vanskelig navn på humlemål: l’Excrément d’Or hadde en god klang. Disse dagdrømmene fylte han fremdeles mens han spankulerte med en viktig mine fra den ene lorten til den andre.

Det var egentlig aldri noen tvil. Bondekonas bidrag til konkurransen var en vinner av de sjelene.

Tordivelen Tor fremførte dommernes begrunnelse med rusten stemme. Han uttalte blant annet at det luktet som om den hadde ligget og gjæret i tarmsystemet hennes i et år, og at selv om den var fersk, hadde den et spenn i aromaen som overgikk den mest vellagrede kuruke.

På låvebrua etterpå ble seiersseremonien noe kortere enn ventet. Da bondekona fikk se kaffeboksen, som sto klar på et lite podium, bøyde hun seg ganske enkelt ned og utbrøt.

”Nei men, der er jo kaffeboksen som forsvant i går, hvordan havnet den her?” Så ble hun stående øverst på låvebrua og kikke seg rundt. ”Nåvel, hvor er den premien deres,” sa hun litt tankespredt.

Dette er ikke bra, tenkte Edder K. Ikke bra i det hele tatt.

Han hadde et poeng. Det hadde selvsagt vært full krise om det rakk å feste seg en ide blant dyrene og insektene om at kaffeboksen ikke inneholdt annet en kaffe. Men heldigvis skjedde det ting så fort at ingen rakk å dvele ved bondekonas kommentarer.

Plutselig suste det i luften over hodet på bondekona, og fra mønet på låven kom sånn omtrent 20 digre edderkopper dalende i hver sin tråd. De slang seg som de reneste sirkuslopper i elegante sirkler rundt hodet på bondekona og landet på kaffeboksen. Der begynte de i en veldig fart å spinne et nett rundt hele boksen. Men de var ikke raske nok. Bondekona var som bondekoner flest en helhjertet araknofob . Og med det samme det gikk opp for henne at hun sto og holdt i 20 enorme og febrilsk kravlende edderkopper, kastet hun fra seg hele boksen med et skrik som fikk fluevinger til å dirre.

Mer enn halvparten av edderkoppene klarte likevel å henge seg på etter tråder, og ble slept etter kaffeboksen som humpet og rullet hele veiene til enden av låvebrua.

Josef Edder K., tordivelen og de to Fluen satte etter boksen.

”Jeg tror ikke dette var helt det edderkoppene hadde planlagt,” sa Fly og pustet.

”Hvordan skal de få med seg kaffeboksen nå?” sa Fløy og peste.

Da de var kommet nesten ned fra låvebrua, gjorde Edder K. tegn til at de skulle stanse, og de gjemte seg bak en gresstust hvor de hadde god utsikt mot kaffeboksen.

”Hva skjer nå?” sa tordivelen Tor. Han så på edderkoppene som kravlet rundt og åpenbart holdt på med ett eller annet. Det så ut som om de spant et nett rundt hele boksen.

”En ting er sikker: Min gamle arbeidsgiver har alltid minst ti reserveplaner,” sa Edder K.

Da hørte de i det samme en dur ovenfra, og luften ble pisket opp rundt dem.

”Øyenstikkere. Tenkte jeg det ikke,” hvisket Edder K.

Det var mer enn 40 stykker. De gled frem til de kom over boksen. Der ble de hengende. Edderkoppene under holdt et godt tak i de bredbremmede hattene sine, samtidig som de skøyt spindeltråder opp mot øyenstikkerne. Trådene var festet til nettet som holdt boksen, og da alle øyenstikkerne hadde fått en tråd, steg de samtidig til værs. Nesten som om den var vektløs fulgte kaffeboksen etter med alle edderkoppene hengende på. De gled majestetisk av sted over blomsterenga ved siden av låven og forsvant. Det var et magisk øyeblikk. Men det var over alt før resten av dyrene kom luntene ned fra låvebrua for å se hva som foregikk.

”Øyenstikkere,” sa Josef Edder K. ”Av og til må man bare ta av seg hatten for den skurken.”

Fløy så stygt på ham.

”Men ikke så ofte,” skyndte han seg å legge til.

”Hvordan skal vi finne dem nå?” sa tordivelen Tor, men fikk straks noe annet og mer livstruende å tenke på.

Plutselig kom to fingrer ned ovenfra og plukket ham opp.

”Du, din pompøse bille, hvor er premien min. Jeg ble lovet en kilo akasienektar,” sa bondekona skarpt og presset tordivelen Tor mellom tommelen og pekefingren så pansret nesten sprakk.

”Jeg tror vi trenger en tolk her,” gispet tordivelen, som ikke forsto hva bondekona sa, og bare hadde en vag anelse om hva det dreide seg om.

”Ikke prøv det innsektsmålpreiket ditt på meg,” knurret bondekona tilbake. ”Jeg vil ha premien min. Enten har jeg den innen et minutt ellers klemmer jeg deg til kompost.” Hun strammet grepet. Og tordivelen Tor behøvde ikke å forstå hva hun sa for å innse at han var ille ute.

Selv hadde han hatt nok insekter i klemma til å vite at man er mer medgjørlig med dem som ikke trygler for livet. Derfor holdt han kjeft, ble hengende helt rolig og telte sekundene mot det han trodde ble slutten på et miserabelt liv.

Da kom det plutselig et skrik fra bondekona:

”ÆÆÆÆ, en edderkopp!”

Brått slapp hun tordivelen Tor. Det siste han så før han falt var Josef Edder K., som satt på hånda til bondekona og gliste sitt mest innfule gangsterglis. Edderkoppen måtte ha klatret hele veien opp bare for å redde ham.

Tordivelen Tor tumlet gjennom lufta. Han forsøkte å slå ut vingene, men var gammel og treg, og klarte ikke å buksere seg i riktig posisjon til å fly. Derfor forberedte han seg på å dundre i bakken. Men rett før han traff, kjente han at en tråd surret seg fast om det ene benet, og han ble slengt i en vakker bue ut mot enden av låvebrua. Der landet han på et nesleblad. Like bak ham kom Edder K. svingende fra en annen av sine tråder. Det var ikke bare Eddy Nocops gutter som kunne loppesirkuskunster.

”Du reddet livet mitt,” sa tordivelen Tor med svulmende røst.

”Vi må komme oss avgåre,” svarte Josef Edder K.